hits

Norge

Sverg troskap til Norge

La ungene gå rundt juletreet med nisselue mens de synger "Glade jul", send alle ungene på julegudstjeneste i kulturarvens ånd, og la oss aldri, aldri aldri akseptere barnebruder i kulturrespektens ånd.

NMRLS7CxX60

"Face the flag.
Put your right hand over your heart,
and pledge."

Slik startet hver morgen for barna mine mens vi bodde i California. I alle klasserom hang det amerikanske flagget sentralt plassert, og før dagen startet ble ungene bedt om å reise seg, se mot flagget, legge høyre hånd over hjertet og sverge troskap til USA: 

"I pledge allegiance to the Flag
of the United States of America,
and to the Republic for which it stands,
one Nation under God,
indivisible,
with liberty and justice for all."

Jeg fikk tårer i øynene og klump i halsen hver gang det var et arrangement der jeg selv fikk være med på dette. Stolt reiste jeg meg opp, la hånden over hjertet og sverget troskap - jeg også. USA var landet vi bodde i i tre år, men det var mer enn det. Det var vårt land. Et land vi følte troskap til.

Byen vår Palo Alto er en multikulturell smeltedigel. På barnas skole var det elever fra over 70 land, og i gymsalen hang flagg som representerte alle disse. Det var rørende å kikke opp og se på alle fargene som minnet oss om den globale verden vi var en del av. Ungenes bakgrunner ble feiret med International Days, og det var rom for både ulikt innhold i nistepakken og ulike interesser. Min eldste gutt ble fan av seaweed snacks og mente at vi måtte sørge for at han fikk det med til snacktime, og yngstemann ble fostret opp på Indisk curry som han delte med bestekompisen.


Ungene gled inn i det amerikanske systemet raskt. De snakket omtrent ikke et ord engelsk da vi flyttet bort, men etter noen måneder lekte de på sitt nye andre morsmål med hverandre hjemme. Å få norsk morsmålsundervisning på skolen var det ikke snakk om - det fikk vi foreldre selv fikse hjemme om vi var opptatt av det - men store ressurser ble satt inn for å lære alle de nyinnflyttede flytende engelsk. Og det var ikke få som var i samme situasjon som oss i denne byen som kontinuerlig tok imot borgere fra hele verden. 



Takhøyden var stor, men - make no mistake - vi bodde i USA og fulgte det amerikanske systemet. I USA feirer man med stolthet det fantastiske landet man er en del av, og i fravær av en nasjonal religion er "religionen" på mange måter nettopp - USA! Vi sverget troskap, heiste det amerikanske flagget, sanket gresskar, og feiret både Thanksgiving og 4th of July med stor stolthet, og i vinduskarmen hjemme stod det norske og det amerikanske flagget side om side og minnet oss om våre to land.

Hvorfor skal vi fjerne det tradisjonelle norske i Norge og gå på akkord med egen kultur og nasjonale lover for å være åpne for andre?

Hvorfor skal ikke ungene kunne gå rundt juletreet og ha på seg nisselue uten at foreldre må gi tillatelse? Hvorfor skal ikke ungene synge "Det lyser i stille grender" og "Glade jul"? Hvorfor skal vi ikke ha skolegudstjenester for alle før jul og påske? Jeg er ikke kristen, men så lenge den kristne kulturarven er forankret i Grunnloven så ser jeg dette som helt naturlig (så får man heller diskutere innholdet i gudstjenestene). Det er en del av vår norske kultur og vår arv. La oss være stolte av det!

Hvorfor skal vi unnskylde uakseptabel atferd og bortforklare det med "annen kultur"? Vi må aldri, aldri, aldri akseptere barnebruder og omskjæring i Norge. Å akseptere det uakseptable er ikke løsningen.

Etter tre år i USA føler barna mine seg like amerikanske som de føler seg norske. Jeg tror det skyldes noen veldig enkle grep:

Fokus på stolthet av USA. Felleskapet i å sverge troskap. Fokuset i skolene på å lære engelsk språk, amerikansk historie og amerikansk kultur.

Det var respekt for alles unike bakgrunner og ulikhetene ble feiret, men i USA var vi i all hovedsak amerikanere. Nordmenn fikk vi være hjemme hos oss selv. 

Kronprinsen, jeg og andre unge ledere

Nei - dette bildet er ikke fra Sikt 2015, men fra da Kronprinsparet gjestet Silicon Valley i 2013.

 

Jeg er så grundig lei av hvordan norsk presse trykker ned, i stedet for å løfte opp gode initiativer og mennesker. Den norske janteloven kveler drivkraft, og frustrasjonen over at Norge er et land der de som skiller seg ut, satser og markerer seg møter skulende blikk fremfor applaus og "you can do it" heiarop, har bare blitt sterkere etter tre år i Silicon Valley. Norge er et bitte lite land helt nord i Europa som mange ikke en gang vet finnes. La oss applaudere hverandre frem i stedet for å stikke pinner i hjulene.

Denne høsten har skulende blikk flere ganger blitt rettet mot Kronprinsen. Først båtturen (get over it! Det må være lov å besøke venner med stor båt uten at alle detaljer om en privat ferie skal deles). Så Global Dignity Day (hvordan det er mulig å kritisere dette initiativet som er en fantastisk suksess over hele verden er fullstendig uforståelig for meg). Nå lederkonferansen Sikt. Å ha en saklig diskusjon rundt monarkiet som styringsform er velkomment og en del av demokratiet vi lever i, men dette oppgulpet en rekke journalister kommer med i sine synsespalter, opplever jeg som destruktivt.

Med Sikt gir Kronprins Haakon unge norske ledere fra alle sektorer en arena der de kan møtes, bli kjent, få faglig påfyll og bygge viktige relasjoner som er med deltagerne videre i lederkarrierene. Temaet i år var ledelse, og gjennom fysiske utfordringer, selvgransking, foredrag og samtaler fikk de unge lederne gjennom to dager satt fokus på god og etisk ledelse. Hva er god ledelse? Det er ensomt på toppene, og å være leder er spesielt ensomt i et janteland som Norge. Å treffe andre mennesker som også sitter i utsatte posisjoner og med mye ansvar, betyr mye for de det gjelder. Slike møteplasser og nettverk kan utgjøre forskjellen på å gi opp under en storm, og å kjøre på videre. 

Vi trenger flere gode ledere i Norge. Spesielt flere kvinnelige ledere og ledere med minoritetsbakgrunner. Å løfte opp ledertalentene og stimulere til viktige samtaler og refleksjoner rundt godt og etisk lederskap i utfordrende tider, er betydningsfullt. Ikke bare for dem det gjelder, men også for Norge. Man kan gjerne mislike lukkede nettverk der noen inviteres med og andre ikke, men faktumet er at slike eksisterer over alt, alltid har gjort det og alltid kommer til å gjøre. Det er ikke mulig å åpne alt for alle, og det er heller ikke hensiktsmessig. Å støtte opp under noen av de som har valgt å begi seg ut på den kronglete og ensomme veien som leder med nettverk og stimulerende påfyll, er viktig og riktig.

Mitt desidert viktigste inspirasjons- og frirom er Young Global Leaders. YGL er et internasjonalt nettverk av unge ledere mellom 30 og 40 år fra alle sektorer og alle land etablert av World Economic Forum i 2005. Hvert år velges omlag 200 unge ledere inn for en femårsperiode.

"Bold, brave, action-oriented and entrepreneurial, these individuals commit both their time and talent to make the world a better place"

skriver World Economic Forum om denne gruppen som både jeg, Kronprinsen og Kronprinsessen er en del av - totalt er vi åtte norske YGLs - og felles for oss alle er at vi er ledere med sterke ønsker og visjoner om å bidra til å skape en bedre og mer bærekraftig verden.

YGL nettverket har en enorm betydning for meg hver eneste dag. Jeg får faglig påfyll og stimuli gjennom konferanser og kursing. Jeg får utvidet perspektivet mitt. Jeg utfordres. Jeg inspireres. Og jeg får støtte, en skulder å gråte på eller mennesker å le med i både opp- og nedgang. Det sistnevnte er kanskje det aller viktigste for meg, og disse nære båndene ville ikke ha oppstått hvis ikke World Economic Forum valgte oss, samlet oss og ga oss en plattform.

Da Finansavisen i desember i fjor lot meg pryde hele coveret med tittelen "Bipper Flopper" var YGL nettverket den gruppen som stilte seg rundt meg og backet meg opp på alle tenkelige måter. De var der på måter venner og familie aldri ville kunne klare. Ikke fordi de ikke bryr seg, men fordi de ikke har den erfaringen som trengs i denne sammenhengen. De vennskapene og båndene jeg har i min YGL familie er uvurderlige, og de gjør meg til en bedre leder og et bedre menneske.

Sikt kan slik jeg ser det på noen måter sies å være en norsk versjon av YGL. Å samle utvalgte unge ledere til en konferanse, gir stimuli og påfyll, men det er det som skjer etter og mellom konferansene som er det viktigste. Hvis Sikt kan utvikle seg til å skape varige bånd og nettverk mellom disse unge lederne, er jeg sikker på at vi ser positive endringer i norsk ledelse fremover. Vi får ledere som tenker på tvers av sektorer og som leder med hjertet i stedet for spisse albuer. Kronprins Haakon legger rammen. Lederspirene må nå selv forme innholdet.

At Kronprinsen etablerer initiativer som Global Dignity Day og Sikt ser jeg på som en modernisering av kongehuset og viktige steg i positiv retning. Vi beveger oss inn i en ny tid, og at Kronprinsparet engasjerer seg aktivt og ikke kun vil klippe snorer kan ikke være noe annet enn bra.

Hvis ikke Kronprinsparet skal få være med å sette fokus på og løfte norske verdier, moral og etikk, hvem skal kunne gjøre det da?

-----

Dette innlegget ble først postet på min personlige blogg, men legges nå ut på min blogg hos Nettavisen etter oppfordringer fra flere.

 
En engasjert Kronprins åpnet dagen.

Prinsesse Ingrid var med mamma og pappa på jobb. Et eksempel til etterfølgelse for andre ledere!

Advokat Sundeep Singh snakket om sitt syn på ledelse. Fantastisk innlegg! Jeg antar at opp mot 20% av deltagerne kom fra minoritetsbakgrunner.

Nesten 200 unge ledere mellom 20 og 40 fra alle sektorer var samlet i Bergen.
 

Programmet var spennende og utfordrende.

Hele 35% av ansatte kan gjerne 
si nei takk til høyere lønn hvis de bare får en ny sjef. God ledelse er viktig! Takk til Professor Morten Hansen for et superspennende innlegg.

Jenny Skavland ledet oss gjennom dagene. Her "griller" hun og to Sikt deltagere Prof. Hansen og Baksaas.

Ericsson CEO Hans Vestberg snakket engasjert om både hvor vi er på vei, og om egne metoder og erfaringer gjennom egen karriere. 
Bente Mikkelsen var sjef i Helse Øst. Hun fortalte åpent og ærlig om å lede en av de største - om ikke den største - turn around'en i offentlig sektor. Jeg setter enorm pris på ledere som tørr å vise sårbare sider og snakke om tøffe perioder.
Kristin måtte jeg si takk til selv. Uten slides fortalte hun historier fra egen karriere. Om autentisitet, være tro mot seg selv og finne seg selv som leder i stedet for å prøve å passe inn i en boks som ikke er deg. 

10 grunner til at Norge er fantastisk


For tre år siden kunne jeg ikke vente med å starte livet i Silicon Valley. Nå ser jeg Norge med nye øyne. Her er min liste over 10 ting som gjør Norge helt fantastisk og som Amerikanere - og andre utlendinger - måper over.

 

(1) Fødselspermisjon:

Den norske permisjonsordningen er en av de aller beste i verden. 49 uker med 100% dekning eller 59 uker med 80% dekning er ikke mindre enn fantastisk. At deler av permisjonen er forbeholdt far gjør ordningen bare enda mer fantastisk!

(2) Nesten gratis barnehage:

Ja - jeg vet at en del vil rope høyt nå, men faktumet er at den norske maksprisen for barnehager på 2580,- kroner per måned for full plass er nesten gratis i et internasjonalt perspektiv. Selv etter den siste prisjusteringen. For ikke å snakke om at du får rabatter hvis du har flere enn et barn i barnehage eller er lavtlønnet. Helt fantastisk! Og i tillegg til statlig subsidiert barnepass får vi også både barnetrygd til poden er 18 år, og tilbud om kontantstøtte hvis vi ønsker å være litt lenger hjemme etter fødsel. Sammenlign de norske prisene med det amerikanske foreldre forteller om. Å betale $3000 per måned for barnepass for de under skolealder er ikke unormalt, og SFO koster fort nesten $1000 per måned. Jeg tror ikke norske foreldre skjønner hvor ufattelig heldige vi er!

(3) Superbillige fritidsaktiviteter:

Jeg måtte nesten le da jeg fikk regningen på årsavgiften fra Bergen Turnforening. 300 kroner! I tillegg kommer drøyt en tusenlapp i semesteret for turning to dager i uken for poden. Jippi! Sammenlignet med de $210 per måned vi betalte for at han skulle få turne to dager i uken i USA er dette superbillig!

(4) Lange ferier:

Tenk over det.... Vi har alle 5-6 uker betalt ferie i tillegg til helligdagene. Dette er en situasjon arbeidstakere fra de fleste land bare kan drømme om. Amerikansk lov pålegger ikke å gi ansatte betalt ferie, men det er normalt å tilby 10 dager i tillegg til offentlige helligdager. De fleste steder snakker vi her om ubetalt ferie.

(5) Korte arbeidsdager:

Våre 37.5 timers arbeidsuker er ikke spesielt uvanlige, men der vi skiller oss veldig ut i et internasjonalt perspektiv er at folk faktisk går fra jobb klokken fire eller fem. Jada - jeg vet godt at mange jobber myyyye overtid - jeg jobbet vel selv sjelden under 65 timer i uken - men mine observasjoner på generell basis er at den normale uken i Norge er langt kortere enn i USA. Det sagt så trenger ikke dette å bety at produktiviteten er lavere.

(6) Gratis utdanning:

All utdanning i Norge er gratis. Til og med universitetsutdanningen. Dette er svært uvanlig i internasjonal målestokk. Gjennom Lånekassen får alle norske studenter tilgang på lån og stipend som sikrer utdanning av høy kvalitet både i Norge og internasjonalt. Støtteordningene er faktisk så gode at en norsk student som studerer ved et Amerikansk universitet ofte sitter med langt mindre i lån enn en tilsvarende amerikansk student.

(7) Gratis medisinsk hjelp:

?Selvsagt!?, tenker mange, mens andre nok roper høyt om egenandelen vi betaler (som maks beløper seg til 2185 kroner før man får Frikort). Men det er ikke selvsagt med gratis lege. I USA avhenger du av private helseforsikringer for å få dekket medisinsk behandling, og selv de beste helseforsikringene har ofte ganske betydelige ?self pay? beløp knyttet til både legebesøk, operasjoner, fødsler og annen behandling. Det er ikke unormalt at self-pay andelen av en fødsel beløper seg til $3000. Vi har gratis helse i Norge! Tenk over hvor heldige vi er! For ikke å snakke om at vi faktisk har lov til å være syke, og får betalt lønn under sykdom.

(8) Trygghet:

Nå må jeg understreke at jeg aldri har følt meg mindre trygg i USA enn jeg gjør i Norge, men folks opplevelse av trygghet er veldig forskjellig. Jeg setter uendelig stor pris på at jeg her hjemme kan la barna løpe rundt ute alene uten å få ?bad mom? stirring fra andre mødre. Tryggheten og friheten vi har i Norge er helt unik. Ikke på grunn av farer eller ikke farer egentlig, men fordi vi har en folkementalitet som omhandler nettopp å føle seg trygg. Litt sånn Kardemommebyaktig (selv om Norge også er i endring der).

(9) Likestilling:

Nei - vi har ikke 100% likestilling i Norge heller, men å flytte til USA var som å flytte minst et tiår - kanskje to - bakover i tid. Å erkjenne hvor langt vi har kommet og hvor heldige vi er, har gjort det enda mer viktig for meg å bidra til at vi når 100%. Før vi flyttet ut lukket jeg øynene for de kjønnsforskjellene som er her hjemme, men etter tre år ute der jeg har sett forskjeller jeg ikke trodde eksisterte lengre er jeg definitivt ny-feminist og fast bestemt på å bidra til at vi så raskt som mulig kommer dit at man ikke lengre trenger å snakke om likestilling.

(10) En pris er en pris:

Å så glad jeg er for å se en pris og vite at det er den prisen jeg betaler. Ikke pris + tax som du må regne deg frem til i matbutikkene, eller pris + tax + tip på alle serviceplasser; restauranter, frisører, vaskeri ++. Klart vi kan gi tips i Norge også når man er fornøyd, men det er en betydelig forskjell på en situasjon der de ansatte ikke får lønn men lever av tips alene og situasjonen her hjemme.

I en serie innlegg fremover vil jeg skrive mer utdypende om de ti punktene over. Jeg forstod ikke hvor heldige vi er i Norge før jeg flyttet ut, og jeg er definitivt ikke den eneste Nordmannen i utlandet som har opplevd denne typen oppvåkning.