hits

desember 2015

Dette er på vei ut av hverdagen

Verden endrer seg raskt. Ekstremt raskt! I går satt jeg og tenkte over hvordan mitt forbruksmønster og mine behov har endret seg i løpet av de siste årene. Her er min liste over ting som har forsvunnet fra, eller er på vei ut av, livet:

  • Papiraviser (fortsatt hyggelig med papir, men så var det alt papiret da.... Nå leses nyheter online. La oss diskutere de betalingsmurene som er der nå. Mediehusene må tjene penger, men å bygge høye borger med betal-for-alt-uansett i stedet for on-demand tror jeg ikke er løsningen generelt sett)
  • TV (vi har ikke TV koblet opp mot kanaler lenger. Hos oss er det Apple TV og view-on-demand som gjelder)
  • Kontorpult (med kontoret i vesken jobber jeg der jeg vil - og 24/7)
  • Bøker (bokhyllene er fulle og dekorative - jeg elsker bøker - men det er ikke plass til en eneste bok til. Takk til Kindle og Audible som løser problemet! Hvis noen kan lage en bra bytteordning for bøker på papir er jeg med)
  • CD'er (det er lenge siden vi kastet de ut. Nå er tusenvis av CD'er kategorisert i mapper og befinner seg på hytten, som også er den eneste plassen vi har et normalt stereoanlegg. Hurra for Spotify, Beat og andre musikktjenester)
  • Hustelefon (når hadde vi det sist???)
  • Stasjonære datamaskiner (er det behov for de nå? Ikke for folk flest)
  • Kamera (mobilen har overtatt, men savner kvaliteten fra speilreflekskameraet mitt...)
  • Kino (Apple TV har - dessverre - i all hovedsak overtatt)
  • Minnepinner (er det noen som bruker de idag? Dropbox fikser biffen!)
  • Hard drives (hurra for Dropbox!) 
  • Kjøpesentre (i USA handlet jeg alt på Amazon. Norge krever fortsatt besøk i butikker til en viss grad, men....)
  • Taxi (velger Uber der jeg kan. Igjen litt vanskeligere i Norge - enda)
  • Hoteller (Airbnb er mye hyggeligere)
  • Foto (nå er alt digitalt. For trykk lager jeg fotobøker)
  • Almanakker og kalendere (iPhonen er alt jeg trenger)
  • Post-it lapper (Mac'en har en egen versjon innebygd)
  • Reisebøker (mobilen...) 
  • Ordlister (Google...)
  • Printer (lagre som PDF + Dropbox fikser det meste. Men har en superenkel og billig en for når papir kreves)
  • Vekkerklokker (mobilen)
  • Kart og å spørre om hjelp til å finne frem (Google Maps...)
  • Telefonsamtaler (chat + mail + sosiale medier fikser det meste. Men vil egentlig tilbake til samtalene for alt annet enn kundeservice)
  • Matlaging (i USA fikset diverse apps også dette. Nå er vi tilbake over grytene...)
  • Håndskrift (dessverre....)

Ting som bør forsvinne:

  • Kvitteringer (la meg få de på mail med en gang jeg har handlet - please!)
  • Pass / ID / visum (det må være mulig å digitalisere dette)

Ting jeg vil ha tilbake:

  • Lekser (på papir) som krever foreldres signatur (digitaliseringen har gått for langt. Evt. så er murene for høye. Foreldre har problemer med å følge med på barnas skolearbeid. Dette kan løses digitalt)
  • Håndskrevne brev (fordi ingenting slår dette!)

 Men notatboken min som alltid ligger i vesken min og venter på tanker forsvinner aldri. Man tenker aldri like godt over en skjerm som man gjør over et blankt ark :)

 

 

Sverg troskap til Norge

La ungene gå rundt juletreet med nisselue mens de synger "Glade jul", send alle ungene på julegudstjeneste i kulturarvens ånd, og la oss aldri, aldri aldri akseptere barnebruder i kulturrespektens ånd.

NMRLS7CxX60

"Face the flag.
Put your right hand over your heart,
and pledge."

Slik startet hver morgen for barna mine mens vi bodde i California. I alle klasserom hang det amerikanske flagget sentralt plassert, og før dagen startet ble ungene bedt om å reise seg, se mot flagget, legge høyre hånd over hjertet og sverge troskap til USA: 

"I pledge allegiance to the Flag
of the United States of America,
and to the Republic for which it stands,
one Nation under God,
indivisible,
with liberty and justice for all."

Jeg fikk tårer i øynene og klump i halsen hver gang det var et arrangement der jeg selv fikk være med på dette. Stolt reiste jeg meg opp, la hånden over hjertet og sverget troskap - jeg også. USA var landet vi bodde i i tre år, men det var mer enn det. Det var vårt land. Et land vi følte troskap til.

Byen vår Palo Alto er en multikulturell smeltedigel. På barnas skole var det elever fra over 70 land, og i gymsalen hang flagg som representerte alle disse. Det var rørende å kikke opp og se på alle fargene som minnet oss om den globale verden vi var en del av. Ungenes bakgrunner ble feiret med International Days, og det var rom for både ulikt innhold i nistepakken og ulike interesser. Min eldste gutt ble fan av seaweed snacks og mente at vi måtte sørge for at han fikk det med til snacktime, og yngstemann ble fostret opp på Indisk curry som han delte med bestekompisen.


Ungene gled inn i det amerikanske systemet raskt. De snakket omtrent ikke et ord engelsk da vi flyttet bort, men etter noen måneder lekte de på sitt nye andre morsmål med hverandre hjemme. Å få norsk morsmålsundervisning på skolen var det ikke snakk om - det fikk vi foreldre selv fikse hjemme om vi var opptatt av det - men store ressurser ble satt inn for å lære alle de nyinnflyttede flytende engelsk. Og det var ikke få som var i samme situasjon som oss i denne byen som kontinuerlig tok imot borgere fra hele verden. 



Takhøyden var stor, men - make no mistake - vi bodde i USA og fulgte det amerikanske systemet. I USA feirer man med stolthet det fantastiske landet man er en del av, og i fravær av en nasjonal religion er "religionen" på mange måter nettopp - USA! Vi sverget troskap, heiste det amerikanske flagget, sanket gresskar, og feiret både Thanksgiving og 4th of July med stor stolthet, og i vinduskarmen hjemme stod det norske og det amerikanske flagget side om side og minnet oss om våre to land.

Hvorfor skal vi fjerne det tradisjonelle norske i Norge og gå på akkord med egen kultur og nasjonale lover for å være åpne for andre?

Hvorfor skal ikke ungene kunne gå rundt juletreet og ha på seg nisselue uten at foreldre må gi tillatelse? Hvorfor skal ikke ungene synge "Det lyser i stille grender" og "Glade jul"? Hvorfor skal vi ikke ha skolegudstjenester for alle før jul og påske? Jeg er ikke kristen, men så lenge den kristne kulturarven er forankret i Grunnloven så ser jeg dette som helt naturlig (så får man heller diskutere innholdet i gudstjenestene). Det er en del av vår norske kultur og vår arv. La oss være stolte av det!

Hvorfor skal vi unnskylde uakseptabel atferd og bortforklare det med "annen kultur"? Vi må aldri, aldri, aldri akseptere barnebruder og omskjæring i Norge. Å akseptere det uakseptable er ikke løsningen.

Etter tre år i USA føler barna mine seg like amerikanske som de føler seg norske. Jeg tror det skyldes noen veldig enkle grep:

Fokus på stolthet av USA. Felleskapet i å sverge troskap. Fokuset i skolene på å lære engelsk språk, amerikansk historie og amerikansk kultur.

Det var respekt for alles unike bakgrunner og ulikhetene ble feiret, men i USA var vi i all hovedsak amerikanere. Nordmenn fikk vi være hjemme hos oss selv. 

Gubbetak og andre gullkorn

Det ble mye debatt og kommentarer rundt både Stavrum og mitt blogginnlegg om Telenor, kvinner i ledelse og likestilling tidligere idag. Noen gullkorn fra dagen:

De som skapte bobler:

  • Mannen min påstår at det ikke finnes noe "Glasstak" i Norge. Han sier det finnes et "Gubbetak, bestående av halvfete 55-åringer som hegner om sin egen makt mer enn å ivareta det ansvaret eierne og styret har gitt dem". 
  • Hvorfor skal bare kvinner jobbe for kvinners rettigheter og problemer, og menn bare for mennenes? Dette er jo urettferdigheter som påvirker oss alle.
  • Jeg ser frem til den dagen man begynner å se etter kompetanse - ikke slips

Og de som skapte gulp:

  • Kvinner slitter med sine store følelser. Du ser jo til og med kvinlige fengsels betjenter blir forelsket i fanger, selv om dette er nr 1 NEI, og hjelper dem med å rømme. I norge også.
  • Ingen som bryr seg om rosabloggen din.
  • Slutt å syt. Vær en kvinne som du ble skapt. Dritt lei det her.



Norges kvinnedilemma



I går hadde min 15 år gamle datter forberedelsesdag til norsktentamen. Temaet var "Smaken av Norge" og en av tekstene elevene fikk utdelt handlet likestilling. Artikkelen handlet om en pappa på trilletur, og hvordan likestillingsnorge har forandret kvinnesynet til mange menn fra konservative kulturer.

Så bra, tenkte jeg, men likestilling? Er vi der?

Jeg benyttet anledningen til å fore min datter med fakta og diskusjoner rundt likestilling i Norge, og fortalte:

  • Om hvordan foreldrepermisjonen har økt over tid og er blant de beste i verden. Mens Amerikanske kvinner kun har 12 uker ubetalt permisjon, har norske foreldre hele 60 uker. Er det rart Amerikanske kvinner blir hjemmeværende?
  • Om hvordan fedrekvoten har økt og økt til minimum 14 uker - før sittende Regjering skrudde den ned til 10 uker. Vil gjerne diskutere dette grepet med både Erna, Siv og Monica.
  • Om hvordan norske barnehagepriser er sterkt subsidiert av staten og blant de laveste i verden, og hvordan dette påvirker kvinners yrkesdeltagelse positivt. Fra hun ble født i 2000 til nå har barnehageprisene sunket drastisk, men også i år 2000 var de langt lavere enn det venner i eksempelvis England og USA betaler.
  • Om hvordan kvinners yrkesdeltagelse og fødsler - og ikke oljen - gis æren for Norges velstand. Norske kvinner jobber - nesten like mye som menn og nesten mest i verden. I tillegg føder vi. Dette skaper verdier og gir velstand. 
  • Om hvordan Norge har tatt politiske grep for å fremme likestilling. Fedrekvoten er et middel, men i tillegg ble de største selskapene i Norge i 2003 pålagt et krav om å ha 40% kvinner i styrene. Vi ligger fremst i verden der.  

"Norske kvinner har frihet og respekt" konkluderte min datter. Jeg sa meg enig i det. "Vi er blant de aller beste i verden på mange områder", sa jeg. "Men har en lang vei å gå." Og så fortalte jeg: 

  • Om hvordan norske kvinner gjør dobbelt så mye husarbeid som menn - til tross for at begge er i jobb. 
  • Om hvordan kvinner ofte jobber deltid. Ref punktet over kan man jo spørre seg om hvorfor...
  • Om hvordan kvinner taper lønnsmessig.
  • Om hvordan Norge er en sinke på kvinner i ledelsen. I en relativt fersk undersøkelse havnet Norge på en 50'ende plass når andel kvinnelige ledere ble studert. Land som Jamaica (vinner), Fillipinene, Moldova, USA, Uruguay, Sverige, Australia og Namibia er bedre enn oss. Sjokkerende!
  • Om hvordan andelen kvinner i norske styrer endrer seg hvis man ser på alle selskaper. Vel og merke har ASA'ene et krav om 40% kvinneandel, men det har ikke AS'ene (som det er flest av). Der er kvinneandelen kun 18%
  • Om hvordan det nesten ikke finnes kvinner i norsk toppledelse. I norsk næringsliv er det kun 13% kvinnelige toppledere, og ingen av de største norske selskapene har en kvinnelig sjef. I følge Administrerende Direktør i Econa er sannsynligheten for at dette er tilfeldig kun 0,00000000000000009 %.
  • Om hvordan ingen kvinner ble ansatt når toppledere nylig skulle rekrutteres til noen av Norges største selskaper. Statoil, Telenor og Yara hentet alle inn menn når ny toppsjef skulle ansettes. Og det er flere som dem. Mange flere!
  • Om hvordan menn helst vil jobbe for menn. Ved helt like kvalifikasjoner og lik atferd blir menn både vurdert som dyktigere og blir bedre likt enn kvinner.

Jeg satt med en bismak i munnen mens jeg snakket nesten uten stopp. Burde hun egentlig få denne informasjonen? Kunne hun ikke få fortsette å leve i den tro at kjønn ikke betyr noe? Tross alt har hun vokst opp med en karrieremamma som har startet egne selskap og markert seg globalt som ung leder. Hun har vært med på møter og konferanser, lest om mamma i avisene (på godt og vondt) og møtt flere av de lederne hun leser om på skolen idag. Aldri har hun sett noe som bekreftet det jeg fortalte henne om, og aldri har jeg fortalt henne om mine andre erfaringer som leder. De negative erfaringene som skyldes nettopp det at jeg er kvinne!

I mange år nektet jeg å snakke om kjønn. "Hvis jeg aksepterer at kjønnet mitt er et hinder, aksepterer jeg glasstaket. Men hvis jeg ignorerer det og ikke aksepterer at det er der, så er det ikke der," var resonnementet mitt.

Jeg har endret mening. Glasstaket er der, det må frem i lyset og det må knuses!

Dessverre er situasjonen slik at min datter må jobbe hardere enn guttene for å nå toppen. Hun må være faglig dyktigere og smidigere. Hun vil møte hersketeknikker menn aldri møter på. Hun vil bli vurdert som mindre kompetent selv om hun har eksakt samme kvalifikasjoner som en gutt. Hun vil bli dårligere likt som leder enn en mann som oppfører seg likt.

I alle fall er det fortsatt slik i 2015, og World Economic Forum sin Gender Gap Calculator sier at vi ikke oppnår likestilling i Norge før hun er 133 år gammel basert på nåværende utvikling. Kanskje barnebarnet hennes får oppleve likestilling i Norge?

Idag preges nyhetsbildet av Telenorskandalen. Til tross for at selskapet var bedt om å finne en kvinnelig sjef, fant de ikke en som var god nok. I følge tidligere Styreleder Svein Aaser var det kvinner med i sluttrunden, men idag sprakk nyheten om at ingen kvinner ble kalt inn til intervju.

I en Twitter debatt tidligere i år med en av topplederne i Norge om deres rekruttering av ny styreleder i Gyldendal ba jeg han om å "ta på seg nye briller". Hans argument i ansettelsesprosessen var det samme som går igjen i alle sakene: Vi lette etter kvinner men fant ikke nok kvalifiserte kandidater og måtte velge den beste lederen. Tilfeldigvis var personen (igjen) en mann. Inntil mennene i norsk ledelse og headhunter selskaper tar på seg nye briller og dropper å lete etter et speilbilde av seg selv, vil kvinneandelen i norsk ledelse fortsette å være sjokkerende lav. Og inntil vi når likestilling i norsk toppledelse vil bildet av mannens lederegenskaper og lederstil blir regnet som den riktige. Det er en catch 22 situasjon.

Elisabeth Grieg uttalte at "De største selskapene i norsk næringsliv har fortsatt i 2015 en ledelse like variert og sammensatt som en britisk herreklubb på 1900-tallet". Når norske jenter og kvinner idag ser oppover i selskapene er bildet både ensformig og ensfarget: Hvite middelaldrende dresskledde menn. Hva gjør dette med rekruttering? Hva gjør dette med mangfold? Hva gjør dette med vekstmuligheter?

Kat Cole, en god venninne fra Young Global Leader (YGL) nettverket, er CEO i et amerikansk multi-billion-dollar selskap. Hun har hatt en utradisjonell vei til toppen, og er spesielt bevist på å inspirere og hjelpe unge kvinner oppover. Da en gruppe av YGLs møttes i New York for noen måneder siden, hadde hun som vanlig med seg ett slep av unge kvinner i high school og college alder. Ved å ta med seg lovende jenter og kvinner på jobb, i møter og på nettverkstreff eksponerer hun dem for businesslivet og spennende mennesker, og gjør dem trygge på slike situasjoner tidlig. Den dagen de selv skal fungere som ledere eller styremedlemmer har de allerede sett hvordan det (kan) fungere. Fantastisk! 

Hvis alle hadde gjort som Kat, er jeg sikker på at vi sett en rask endring i andelen kvinner i ledelse. Og vi hadde ikke trengt å vente i 118 år på likestilling!