hits

juli 2014

Alle vet hvor du er



For et døgn!

Jeg landet bagasjeløs i Norge i går kveld etter 16 timer på reisefot fra San Francisco, stilte til intervju hos den Amerikanske ambassaden i formiddag for å fornye visum og avsluttet dagen som gjest hos Sommertid på Aker Brygge for å diskutere GPS-lokalisering av barn. Nå sitter jeg på et fly til Vestlandet for å tilbringe tid med familie, og gleder meg uendelig til å se barna mine igjen.

Det siste jeg gjorde før jeg boardet flyet var å sjekke bSafe som kunne fortelle meg at min mann allerede var på plass på Flesland for å plukke meg opp, og at barna befinner seg lengre sør på Vestlandet hos min far. På samme måte som jeg kan se hvor de er, kan de se hvor jeg er. Og på samme måte jeg kan skru av lokasjonsdelingen med dem og andre personer i mitt bSafe nettverk, kan de også gjøre seg selv usynlig. For meg gir teknologi en mulighet til både å øke trygghet og nærhet, men det betyr ikke at GPS posisjonering eller overvåking er en enkelt debatt med en enhetlig konklusjon.

Sist jeg var del av denne debatten var høsten 2010 da selskapet mitt lanserte et mobilkontrollverktøy for foreldre sammen med Tele2. Tele2 Bipper ga foreldre mulighet til å definere grenser for hvordan barna skulle kunne bruke mobiltelefonen, utstyrte barna med en enkel mobilbasert trygghetsalarm og ga foreldre mulighet til å lokalisere barna sine mobiler. For fire år siden hadde ikke barn smartmobiler med nettilgang og et uendelig antall apps. Verken Snapchat eller Instagram fantes, og touchskjerm var forbehold de ytterst få. Den gang dreide det seg om såkalte "feature phones" som ikke en gang hadde GPS antenner, og en enhver posisjonering var i beste fall i kategorien "unøyaktig". Like fullt ble det en enorm debatt. "Barn må få lov til å gjemme seg," ble det ropt. Siden Tele2 Bipper kun anga en radius på typisk 50-200 meter der mobiltelefonen befant seg innenfor syntes jeg hele debatten var ganske avsporet. Bør ikke foreldre vite at barn mellom 6 og 12 år befinner seg innenfor en slik radius? Er det overvåking å vite at mobilen til barnet ditt befinner seg i nabolaget og ikke på skolen? For meg selv og mange andre foreldre sparte i alle fall denne posisjoneringen oss for timer med leting etter barns mobiler ettersom man i alle fall visste hvilket område man skulle lete i, og frarøvet definitivt ikke barnet muligheten til å kunne gjemme seg under en busk uten å bli funnet.

I dag i 2014 posisjoneres du døgnet rundt. Av mobiloperatøren din, Google, Apple, Facebook, Instagram, SnapChat - og et uendelig antall andre apper. Du geotagger bildene du deler og statusoppdateringene dine. Du legger igjen GPS spor uansett hvor du ferdes, og du deler ofte - bevisst eller ubevisst - posisjonen din med både kjente og ukjente gjennom ulike aktiviteter online. Husker du saken fra august 2012 da Norges aviser plasserte Kronprinsessens sønn på coveret med titler som Slår sikkerhetsalarm: Kongelig privatinfo fløt fritt på nettet? Marius hadde begynt å bruke Instagram og delte bilder fra privatlivet med lokasjon tilknyttet. "En risiko for rikets sikkerhet," ble det sagt. Selv tenkte jeg vel så mye på at Kronprinsessen var veldig heldig som faktisk ble gjort oppmerksom av media på at sønnen brukte Instagram og ikke hadde skjult identitet eller posisjon. Hvilke vanlige foreldre er det som er så heldige å få hjelp til å oppdage dette? Det er ikke lett å være forelder i en digital hverdag der hva som er "pop" endres fort og stadig mer informasjon deles.

Vet du egentlig hvem som vet hvor ditt barn befinner seg?

På en merkelig måte synes de fleste av oss i 2014 å ha akseptert at vi deler lokasjonen vår. Vi er muligens ikke 100% bevisste på at vi faktisk gjør nettopp dette hele tiden, mens vi andre ganger gjør det med åpne øyne når vi poster på Facebook, Instagram eller andre sosiale medier. Vi liker det ikke, men vi har akseptert at både fremmede personer og store selskaper vet hvor vi befinner oss. Gjennom media har vi hørt historier om hvordan nettopp disse sporene har hjulpet politiet i kriminalsaker, og jeg tror at det gir oss en trygghet å vite at det finnes spor som kan graves frem ved behov. Vi deler kontinuerlig posisjon med fremmede og verden, men like fullt skremmes og vemmes mange av tanken på å dele posisjon med sine aller nærmeste. Barna har rett på privatliv! Vi har rett på privatliv!

Er privatlivet en prikk på et kart? For meg omhandler privatlivet blikk, ord og følelser, i langt, langt større grad enn lengdegrad og breddegrad. Samtidig er jeg helt enig i at det er uetisk og galt å spore personer som ikke er kjent med eller aksepterer dette. Å dele lokasjon må være frivillig, og her må det være opp til foreldre og barn, ektefeller, venner og familie å snakke om og bestemme seg for hva man selv er komfortabel med. Av den grunn var det selvsagt i utviklingen av bSafe at lokasjonsdeling skulle være frivillig. Hvis du har valgt å være usynlig i dine bSafe-venners kart er det kun ved aktiv bruk av alarm eller andre trygghetsfunksjoner som Følg Meg eller Jeg er Her at du deler posisjon.

På veldig mange områder tror jeg foreldre på 80 og 90 tallet visste langt mer om hva barna holdt på med og hvor de befant seg enn dagens foreldre gjør. Da jeg var ung forholdt jeg og mine venner oss til klokken, avtaler og beskjeder. Jeg ga beskjed om hvor jeg gikk og var hjemme innen fristen. Det var konsekvenser ved å ikke holde avtaler eller gi beskjed - nettopp fordi det skapte uro. Det skjønte jeg. Det skjønte alle.

I dag er tiden i stor grad fleksibel, og avtaler er ofte cirka-avtaler. I en verden der kommunikasjon ikke går fra hus til hus men fra individ til individ - og oftest et individ i bevegelse - er dette mulig. Tenk over spørsmålet "Hvor er du?". Dette spørsmålet fantes ikke før mobiltelefonen. Dette er et spørsmål av den moderne tid.

Teknologi er verken positivt, negativt eller nøytralt. Til syvende og sist er det et spørsmål om hvordan man bruker teknologien og hvilke intensjoner man har. Teknologi kan øke trygghet, bedre helse og redde liv. Jeg vet at bSafe har gjort dette allerede. Men teknologi kan også brukes på måter som er ekstreme overtramp mot privatpersoner. Vi lever i en periode av teknologisk kaos. Fremover er det viktig å fokusere på åpenhet og bevissthet rundt hvordan tjenester fungerer og hvilke reservasjonsmuligheter som finnes. Spesielt står barn i en sårbar posisjon.


På norsk jord :)