hits

Kvinner

Gubbetak og andre gullkorn

Det ble mye debatt og kommentarer rundt både Stavrum og mitt blogginnlegg om Telenor, kvinner i ledelse og likestilling tidligere idag. Noen gullkorn fra dagen:

De som skapte bobler:

  • Mannen min påstår at det ikke finnes noe "Glasstak" i Norge. Han sier det finnes et "Gubbetak, bestående av halvfete 55-åringer som hegner om sin egen makt mer enn å ivareta det ansvaret eierne og styret har gitt dem". 
  • Hvorfor skal bare kvinner jobbe for kvinners rettigheter og problemer, og menn bare for mennenes? Dette er jo urettferdigheter som påvirker oss alle.
  • Jeg ser frem til den dagen man begynner å se etter kompetanse - ikke slips

Og de som skapte gulp:

  • Kvinner slitter med sine store følelser. Du ser jo til og med kvinlige fengsels betjenter blir forelsket i fanger, selv om dette er nr 1 NEI, og hjelper dem med å rømme. I norge også.
  • Ingen som bryr seg om rosabloggen din.
  • Slutt å syt. Vær en kvinne som du ble skapt. Dritt lei det her.



Norges kvinnedilemma



I går hadde min 15 år gamle datter forberedelsesdag til norsktentamen. Temaet var "Smaken av Norge" og en av tekstene elevene fikk utdelt handlet likestilling. Artikkelen handlet om en pappa på trilletur, og hvordan likestillingsnorge har forandret kvinnesynet til mange menn fra konservative kulturer.

Så bra, tenkte jeg, men likestilling? Er vi der?

Jeg benyttet anledningen til å fore min datter med fakta og diskusjoner rundt likestilling i Norge, og fortalte:

  • Om hvordan foreldrepermisjonen har økt over tid og er blant de beste i verden. Mens Amerikanske kvinner kun har 12 uker ubetalt permisjon, har norske foreldre hele 60 uker. Er det rart Amerikanske kvinner blir hjemmeværende?
  • Om hvordan fedrekvoten har økt og økt til minimum 14 uker - før sittende Regjering skrudde den ned til 10 uker. Vil gjerne diskutere dette grepet med både Erna, Siv og Monica.
  • Om hvordan norske barnehagepriser er sterkt subsidiert av staten og blant de laveste i verden, og hvordan dette påvirker kvinners yrkesdeltagelse positivt. Fra hun ble født i 2000 til nå har barnehageprisene sunket drastisk, men også i år 2000 var de langt lavere enn det venner i eksempelvis England og USA betaler.
  • Om hvordan kvinners yrkesdeltagelse og fødsler - og ikke oljen - gis æren for Norges velstand. Norske kvinner jobber - nesten like mye som menn og nesten mest i verden. I tillegg føder vi. Dette skaper verdier og gir velstand. 
  • Om hvordan Norge har tatt politiske grep for å fremme likestilling. Fedrekvoten er et middel, men i tillegg ble de største selskapene i Norge i 2003 pålagt et krav om å ha 40% kvinner i styrene. Vi ligger fremst i verden der.  

"Norske kvinner har frihet og respekt" konkluderte min datter. Jeg sa meg enig i det. "Vi er blant de aller beste i verden på mange områder", sa jeg. "Men har en lang vei å gå." Og så fortalte jeg: 

  • Om hvordan norske kvinner gjør dobbelt så mye husarbeid som menn - til tross for at begge er i jobb. 
  • Om hvordan kvinner ofte jobber deltid. Ref punktet over kan man jo spørre seg om hvorfor...
  • Om hvordan kvinner taper lønnsmessig.
  • Om hvordan Norge er en sinke på kvinner i ledelsen. I en relativt fersk undersøkelse havnet Norge på en 50'ende plass når andel kvinnelige ledere ble studert. Land som Jamaica (vinner), Fillipinene, Moldova, USA, Uruguay, Sverige, Australia og Namibia er bedre enn oss. Sjokkerende!
  • Om hvordan andelen kvinner i norske styrer endrer seg hvis man ser på alle selskaper. Vel og merke har ASA'ene et krav om 40% kvinneandel, men det har ikke AS'ene (som det er flest av). Der er kvinneandelen kun 18%
  • Om hvordan det nesten ikke finnes kvinner i norsk toppledelse. I norsk næringsliv er det kun 13% kvinnelige toppledere, og ingen av de største norske selskapene har en kvinnelig sjef. I følge Administrerende Direktør i Econa er sannsynligheten for at dette er tilfeldig kun 0,00000000000000009 %.
  • Om hvordan ingen kvinner ble ansatt når toppledere nylig skulle rekrutteres til noen av Norges største selskaper. Statoil, Telenor og Yara hentet alle inn menn når ny toppsjef skulle ansettes. Og det er flere som dem. Mange flere!
  • Om hvordan menn helst vil jobbe for menn. Ved helt like kvalifikasjoner og lik atferd blir menn både vurdert som dyktigere og blir bedre likt enn kvinner.

Jeg satt med en bismak i munnen mens jeg snakket nesten uten stopp. Burde hun egentlig få denne informasjonen? Kunne hun ikke få fortsette å leve i den tro at kjønn ikke betyr noe? Tross alt har hun vokst opp med en karrieremamma som har startet egne selskap og markert seg globalt som ung leder. Hun har vært med på møter og konferanser, lest om mamma i avisene (på godt og vondt) og møtt flere av de lederne hun leser om på skolen idag. Aldri har hun sett noe som bekreftet det jeg fortalte henne om, og aldri har jeg fortalt henne om mine andre erfaringer som leder. De negative erfaringene som skyldes nettopp det at jeg er kvinne!

I mange år nektet jeg å snakke om kjønn. "Hvis jeg aksepterer at kjønnet mitt er et hinder, aksepterer jeg glasstaket. Men hvis jeg ignorerer det og ikke aksepterer at det er der, så er det ikke der," var resonnementet mitt.

Jeg har endret mening. Glasstaket er der, det må frem i lyset og det må knuses!

Dessverre er situasjonen slik at min datter må jobbe hardere enn guttene for å nå toppen. Hun må være faglig dyktigere og smidigere. Hun vil møte hersketeknikker menn aldri møter på. Hun vil bli vurdert som mindre kompetent selv om hun har eksakt samme kvalifikasjoner som en gutt. Hun vil bli dårligere likt som leder enn en mann som oppfører seg likt.

I alle fall er det fortsatt slik i 2015, og World Economic Forum sin Gender Gap Calculator sier at vi ikke oppnår likestilling i Norge før hun er 133 år gammel basert på nåværende utvikling. Kanskje barnebarnet hennes får oppleve likestilling i Norge?

Idag preges nyhetsbildet av Telenorskandalen. Til tross for at selskapet var bedt om å finne en kvinnelig sjef, fant de ikke en som var god nok. I følge tidligere Styreleder Svein Aaser var det kvinner med i sluttrunden, men idag sprakk nyheten om at ingen kvinner ble kalt inn til intervju.

I en Twitter debatt tidligere i år med en av topplederne i Norge om deres rekruttering av ny styreleder i Gyldendal ba jeg han om å "ta på seg nye briller". Hans argument i ansettelsesprosessen var det samme som går igjen i alle sakene: Vi lette etter kvinner men fant ikke nok kvalifiserte kandidater og måtte velge den beste lederen. Tilfeldigvis var personen (igjen) en mann. Inntil mennene i norsk ledelse og headhunter selskaper tar på seg nye briller og dropper å lete etter et speilbilde av seg selv, vil kvinneandelen i norsk ledelse fortsette å være sjokkerende lav. Og inntil vi når likestilling i norsk toppledelse vil bildet av mannens lederegenskaper og lederstil blir regnet som den riktige. Det er en catch 22 situasjon.

Elisabeth Grieg uttalte at "De største selskapene i norsk næringsliv har fortsatt i 2015 en ledelse like variert og sammensatt som en britisk herreklubb på 1900-tallet". Når norske jenter og kvinner idag ser oppover i selskapene er bildet både ensformig og ensfarget: Hvite middelaldrende dresskledde menn. Hva gjør dette med rekruttering? Hva gjør dette med mangfold? Hva gjør dette med vekstmuligheter?

Kat Cole, en god venninne fra Young Global Leader (YGL) nettverket, er CEO i et amerikansk multi-billion-dollar selskap. Hun har hatt en utradisjonell vei til toppen, og er spesielt bevist på å inspirere og hjelpe unge kvinner oppover. Da en gruppe av YGLs møttes i New York for noen måneder siden, hadde hun som vanlig med seg ett slep av unge kvinner i high school og college alder. Ved å ta med seg lovende jenter og kvinner på jobb, i møter og på nettverkstreff eksponerer hun dem for businesslivet og spennende mennesker, og gjør dem trygge på slike situasjoner tidlig. Den dagen de selv skal fungere som ledere eller styremedlemmer har de allerede sett hvordan det (kan) fungere. Fantastisk! 

Hvis alle hadde gjort som Kat, er jeg sikker på at vi sett en rask endring i andelen kvinner i ledelse. Og vi hadde ikke trengt å vente i 118 år på likestilling!



 

Likestilling starter med delt fødselspermisjon



"Jeg tror jeg skal ta to uker permisjon etter fødselen. Så må jeg tilbake på jobb." Jeg og en god venninne som er gründer av et av Unicorn selskapene i Silicon Valley (Unicorn er betegnelsen på de selskapene som er verdsatt til over en milliard dollar) stod på kjøkkenet og snakket sammen mens barn og voksne løp rundt og koste seg. Det var 17. mai, og huset og hagen var fullt av glade mennesker som enten opplevde 17. mai for første gang eller var glade for en lokal feiring i expat tilværelsen.

Min venninne var høygravid. Terminen var om få dager, og formen hadde heldigvis vært god gjennom hele svangerskapet. Inni meg vred den norske mammasjelen seg. To uker - hvordan er det mulig? Men i løpet av det første året i USA hadde det gradvis gått opp for meg at realiteten for mødre og fedre i dette landet var svært ulik den virkeligheten jeg kom fra. Her var det ikke noen stat som sikret permisjon når barnet er født. I alle fall ikke betalt permisjon på et nivå det er mulig å leve av. Californiamødre er visst nok blant de heldigste i USA, men med norske øyne er rettighetene miserable:

  • 12 ukers ubetalt permisjon med job protection i forbindelse med fødsel, forutsatt at bedriften har minst 50 ansatte innenfor 75-mile radius og at du har vært ansatt i 12 måneder. At jobben er beskyttet er viktig når virkeligheten er at du kan få sparken på dagen uten noen annen grunn enn at arbeidsgiver ikke ønsker deg der lenger. Hvis man kombinerer ulike programmer og oppfyller kravene alle plasser kan man ta så mye som 22 uker ubetalt permisjon med sikker jobb etter perioden.
  • Hvis du har forsikring gjennom State Disability Insurance (SDI) programmet, kan du motta betaling gjennom Pregnancy Disability Leave på opp til 55% av lønn i seks uker. Minimumsutbetalingen er på $50 i uken, mens maksimumsutbetalingen er på $1067 i uken
  • Lengre (og betalte) permisjoner er generelt opp til arbeidsgiver, og i de store bedriftene begynner dette å bli et hett frynsegode


Langt fra den norske virkeligheten.... For min gründervenninne var det umulig å ta lang permisjon. Kulturen er rett og slett ikke slik, og hun måtte tilbake på jobb så fort som mulig. Hun sa to uker før fødsel, og ble hjemme tre. For å gjøre livet enklere skaffet de seg en leilighet rett over gaten fra kontoret hennes. Nanny var ansatt allerede en måned før fødsel, og med brystpumpen i bag'en tok hun fatt på lange dager etter kort tid i god Silicon Valley ånd. Yahoo's CEO Marissa Mayer tok selv kun to uker fri da sønnen Macallister ble født for snart tre år siden, og har uttalt at selskapet ikke skal lide og at hun forventer å være på plass igjen to uker etter at tvillingjentene fødes i desember.

Disse casene er ikke unike. Amerikanske yrkesaktive kvinner forventes å trykke ut barnet og være på jobb igjen innen kort tid. Gjerne før stingene har grodd og barseltårene gitt seg. Resultatet? Høyt utdannede kvinner med topp karrierer forlater arbeidslivet når de blir mødre, og gapet mellom menn og kvinner blir større og større. Selv følte jeg at jeg gikk minst 15 år tilbake i tid hva likestilling angikk da jeg flyttet til Silicon Valley. I Palo Alto var jeg en av svært få kvinner som jobbet, mens jeg i Norge ikke har en venninne som ikke er yrkesaktiv. Det skal sies at jeg aldri har opplevd FAU og andre skolerelaterte aktiviteter drevet med en mer profesjonell hånd enn av de hjemmeværende ex-McKinsey, Ex-Professor, Ex-something mødrene, men det var med bitter smak i munnen at jeg erfarte en kjønnsrolleinndeling som jeg trodde var langt pasé. På tomannshånd kunne flere av kvinnene ytre sin frustrasjon, men når hverdagen er slik at permisjoner ikke eksisterer, arbeidsdagene fort strekker over 10-12 rimer og barnehage og SFO koster minimum $3000 i måneden per barn, er det ikke rart at kvinnene tilpasser seg virkeligheten. Jeg skule bare ønske at flere menn gjorde det samme....

Mens jeg tok min nye virkelighet innover meg gikk det opp for meg hvor fort ting hadde endret seg i Norge. Da min førstefødte kom til verden i 2000 tok fedre sjelden ut mer enn noen få uker permisjon, og vi skulte rart på den ene mamma'en i nabolaget som hadde delt omsorg for datteren. Hva var det for en mor, liksom. Får år senere tok fedre ut stadig større deler av permisjonen, og vi ser rart på de som ikke har delt omsorg. Er du en slik mor som ikke ser at far er like viktig?

Jeg tror ikke dette har skjedd av seg selv. I løpet av denne perioden har det vært flere lovreguleringer som både sikrer kjønnskvotering i styrer (2005), stadig mer fokus på kvinner i ledende stillinger, og økt øremerket fedrekvote ved fødselspermisjoner. Offentlige inngrep for å øke likestilling på mange felt har uten tvil påvirket både samfunnsdebatten og etterhvert kulturen. Nå er det kult å være tilstedeværende pappa!

For fire år siden var jeg den første til å si at mamma'ene fortjente all den fødselspermisjonen vi kunne få. Det er tross alt vi som har båret frem barnet, født og gått i nattlig skytteltrafikk i månedsvis. Nå er perspektivet mitt endret: Likestilling starter med delt fødselspermisjon. 

-----

* Innlegget ble først publisert på bloggen Silje Mener

Kjære Microsoft CEO Michael Jacobs



Kjære Michael Jacobs,

Først av alt må jeg si at det er fantastisk kult at du har engasjert en 20 år yngre mentor. Helt topp! Som du sier selv: "IT-bransjen består av for mange menn på 40 + som tenker likt. Det blir det lite dynamikk av."

Å løfte opp de unge, lytte og se deres perspektiver er viktig. Ikke bare viktig, men kritisk viktig dersom Microsoft fortsatt skal kunne være en global aktør. Flere burde gjøre som deg og engasjere de unge.

Men, herr Jacobs, jeg tror du har gjort en stor feil. To faktisk.

Vinkling 1:
Igjen er det en mann som er valgt, og igjen fylles rommet med testosteron. Jeg liker menn og jobber godt med menn jeg, men vi er vel alle enige om at det ikke mangler mannlige toppledere i Norge. Ei heller menn i toppledelsene for den saks skyld. Når kritikken hagler for at kvinner ikke ble ansatt (Yara, Telenor +++) er svaret alltid det samme: Vi lette etter en kvinne men mennene var bedre kvalifisert. Vi må jobbe med å få kvinnenes kvalifikasjoner opp. Eller som Telenor's nye styreleder Svein Aaser sa: "Vi må sørge for at kvinnene er like kompetente til topplederjobbene".

Nå er jeg av de som mener at det allerede på de fleste områder finnes kvalifiserte kvinner men at man må ta på seg nye briller, men i denne sammenhengen vil jeg likevel ikke fokusere på det men på at du har valgt en yngre mannlig rådgiver. Her hadde du en ypperlig mulighet til å hjelpe en kvinne oppover i systemet.

I mailkorrespondanse med din assistent Inga Kleppe tidligere idag (for jeg forsøkte både via mail og telefon å komme i kontakt med deg direkte i stedet for å bruke offentlige plattformer) fikk jeg opplyst at: "Jeg vet at Michael er veldig opptatt av å ansette kvinner, og det jobber vi med. Magnus var den beste mentor kandidaten for Michael og han ble derfor valgt." Et svar som føyer seg godt inn i rekkene med alle de andre unnskyldningene for hvorfor en kvinne ikke ble valgt. Vi ønsket en kvinne. Vi lette etter en kvinne. Men beklageligvis fant vi ikke en kvinne som var like godt kvalifisert som en mann.

Vinkling 2:
Hvis vi ser bort fra kvalifikasjoner og kun fokuserer på ditt eget argument om at alle tenker likt og at det derfor er viktig med en mentor som ikke faller inn i den samme "menn på 40+" kategorien: Har du tenkt over at du ved å engasjere en mannlig mentor dobler opp testosteronet og så til de grader glemmer 50% av befolkningen? Menn og kvinner tenker ikke likt om IT og bruker ikke IT likt. Perspektivene og ønskene mellom kjønnene er vidt forskjellige. Det er allerede en ufattelig stor overvekt av menn innen IT så jeg vil påstå at mannens perspektiv ivaretas på beste måte. Kvinnens derimot? Ved å velge en mannlig mentor har du doblet opp en ensidig vinkel på verden og glemt halvparten av kundene dine. Eller kanskje Microsoft er underrepresentert blant kvinnelige kunder? Slike valg kan forklare hvorfor dere - og mange andre - taper kvinnene på markedsplassen.

Kjære Jacobs - du hadde en fantastisk mulighet til å ta posisjon som en leder som bygger opp kvinner og tenker nytt. Unge Herr Lie er garantert en topp mann med hodet på rette plass, så dette er ikke et utspill mot han, men derimot et innspill til deg om å "walk your talk".

Jeg anbefaler deg på det sterkeste å ansette en kvinnelig mentor også, og hva med å toppe dette med et advisory board med kvinner i ulike aldre. Benytt muligheten! Det er mange som hjelper deg med å finne gode og riktige kvinner hvis du har behov for det!

Beste hilsen
Silje Vallestad​

IT-gründer, Young Global Leader of World Economic Forum, Speaker, Writer og engasjert feminist som etter tre år i Silicon Valley setter enormt stor pris på hvor langt likestillingen har kommet her hjemme men som er desto mer frustrert over at vi ikke er i mål enda.

Silicon Valley er ikke for kvinner


Ellen Pao. Bildet er tatt av Kleiner Perkins 

"Speak up - but don´t talk too much. Light up the room - but don´t overshadow others. Be confident and critical - but not cocky or negative". Sitat: New York Times.

Velmenende råd til kvinner som vil opp og frem er mange, og kronglete. Vi skal alle "lean in" - for å bruke Sheryl Sandberg's ord - men om vi naturlig antar at vi kan ta samme plass som menn blir vi bossy, bitchy, arrogante, usympatiske og krevende. Jeg har blitt kalt alt sammen, og mer. Men - for all del - du må opptre som "en av gutta" for å få innpass. Det er en hårfin balanse som får enhver ung lederkvinne til å føle seg ganske så schizofren i søken etter å finne sin plass, og å finne sin plass når alle heller vil leke med Hans enn med Hanna er jaggu meg ikke lett. Jeg snakker av egne erfaringer.

I Norge er det enda et godt stykke å gå før kvinnelige ledere aksepteres og respekteres på lik linje med menn. I Silicon Valley er det enda lengre. Jeg har sagt det mange ganger før og sier det gjerne igjen - Silicon Valley ligger slik jeg erfarer det 20 år bak Norge fra et likestillingsperspektivet.

Forrige uke startet rettsaken som har ristet tech-verdenen i Silicon Valley. Ellen Pao, i dag CEO i Reddit har saksøkt sin tidligere arbeidsgiver, det høyt respekterte VC selskapet Kleiner Perkins Caufield & Buyers, for $16M fordi hun ikke ble promotert oppover i systemet som følge av kjønnsdiskriminering. Selv om $16M er en solid sum er det for småpenger å regne i Silicon Valley og for Kleiner Perkins. Det som virkelig er oppe til behandling er hvorfor det er så ekstremt få kvinner i lederposisjoner i verdens teknologimetropol.

  • Hvorfor investerer ikke VCs i kvinnelige gründere? Kvinner i Valley mottar mindre enn 5 % av pengene til tross for at de har en 35% høyere avkastning (ROI) enn sammenlignbare selskaper startet av menn.
  • Hvorfor er det nesten ingen kvinnelige partnere i venture capital selskaper? Kun 4% av senior investorene er kvinner.
  • Hvorfor er det kun noen få prosent kvinner i toppledelsene av selskaper?

Silicon Valley er en skikkelig gutteklubb, og for å inkludere kvinnene og øke mangfoldet må det starte med pengene. Investorene i Valley er i all hovedsak hvite menn (94%) som, selv om de hevder at "We don't care about who you are. You could be purple for all we care. We only care about your idea" i praksis er på jakt etter det de kjenner som suksess. Unge college drop-out gutter som har programmert siden barneskolen og studerte ved et av de kjente Ivy League Universitetene før de hoppet av. Mangfold i investeringsprofil og i ansettelser ligger ikke høyt oppe på to do listene hos Venture Capital selskapene.

En venn kunne fortelle meg om at et selskap startet av tre venner fikk følgende beskjed da en VC la en sjekk (ja - vi bruker fortsatt sjekker her borte) på bordet og tilbød seg å investere: "Vi er med, men dere må gi (navn - sistemann av de tre gründerne) sparken. En kvinne passer ikke inn i vår investeringsprofil". En annen kvinnelig gründer jeg kjenner ble invitert til et investeringsmøte til Rosewood hotell i Palo Alto, og fikk beskjed om at vedkommende gjerne deltok i seed-runden hvis hun ble med på rommet en tur. En tredje kvinnelig gründervenninne fra et i dag større selskap i Valley ble ikke invitert med på investorens årlige tur for sine portfolioselskaper. Kun mannlige gründere fikk invitasjon dit.

Saken Ellen Pao versus Kleiner Perkins kan få stor betydning for kvinners posisjon i Silicon Valley fremover. Med flere kvinnelige investorer i Venture Capital selskapene her borte blir det flere kvinnelige gründere som får kapital, og med flere kvinnelige gründere som rollemodeller tørr flere å satse og flere kvinner vil bli ansatte i ledelsene av selskapene.

Men det vil ta tid. Som en av sjefene i Kleiner Perkins sa til en etterforsker: "Kleiner men just happen to feel more comfortable with people who happen to be men"

Og de er dessverre ikke de eneste.

Ellen Pao vitner mandag.

"Voldtekt er hennes skyld"



Denne uken ble BBC dokumentaren India's Daughter sluppet. Filmen omhandler gjengvoldtekten av 23 år gamle medisinstudenten Jyoti Singh Pandey på en buss i New Dehli, India 16 desember 2012. Jyoti, eller Nirbhaya ("fearless") som hun ble kalt for å skjule hennes identitet etter saken ble kjent, ble voldtatt av seks menn på den mest grufulle måte da hun og en kompis var på vei hjem etter en kino en kveld. Mennene slo ned Jyoti's venn og voldtok henne deretter etter tur - selv og med en metallstang - før de kastet henne ut av bussen med innvollene hengene ut.

Dette forteller en av voldtektsmennene selv i dokumentaren, men på en enda mer grafisk måte enn jeg klarer å gjengi. At hun i det hele tatt overlevde og kunne fortelle om dette er et under!

I mitt arbeid med å utvikle teknologi for å øke kvinners sikkerhet fikk denne saken en spesiell plass i mitt liv når den skjedde og i lang tid etterpå. Jeg fulgte med i pressen, ble intervjuet av journalister i India og var glad for å - midt i det forferdelig grusomme som hadde skjedd - se et voksende opprør blant India's unge og kvinner. India's regjering kom også raskt på banen etter større demonstrasjoner og opprør og etablerte et stort fond - Nirbhaya Fund - for å støtte statlige og frivillige initiativer for å øke kvinners sikkerhet. "Nå skjer det en endring," tenkte jeg. Trist fordi det ofte må forferdelige saker til for å pushe ting i gang, men glad for at noe endelig skjedde. Voldtekter skjer hyppig i India, men få kvinner rapporterer det. Denne saken kan forklare hvorfor.

Men... Å se BBC dokumentaren og hvordan India's regjering har bannlyst den, var et slag i magen. Jeg holdt meg for munnen og gråt gjennom mesteparten av de omlag 60 minuttene filmen varer. Både Jyoti's foreldre, forsvarsadvokatene og en av de voldtektsdømte intervjues. Det er sterk kost, og ordene slår imot deg:

  • "Ved voldtekter bør hun ikke kjempe mot. Hun skal være stille og la voldtekten skje"
  • "En jente er langt mer ansvarlig for en voldtekt enn gutten er"
  • "Husarbeid er for jenter. Ikke å gå på diskotek eller barer å gjøre feile ting ikledd feile klær. Omlag 20% av jenter er gode"
  • Folk (menn) har "rett til å lære dem en lekse"

 


Leslee Udwin, kvinnen bak dokumentaren, forteller at mennene gjennom 16 timer med intervjuer ikke viste noen tegn til anger og ingen forståelse for at saken hadde skapt slikt oppstyr. Voldtekter er jo bare noe menn gjør. Noe de har rett til. En av voldtektsmennene kunne fortelle at han hadde voldtatt en fem år gammel jente, og han fnøs av at det var galt: "Hun var en tiggerjente. Hennes liv hadde ingen verdi."

Vi er i 2015 og kvinnedagen er kun noen dager unna. Filmen India's Daughter setter søkelyset på kvinners verdi i et av verdens største land. Hvordan kvinners rolle er ved kjøkkenbenken og hvordan kvinner er menns eiendom. Allerede fra fødsel av har jenter lavere status enn gutter, og dette preger barna gjennom oppveksten. Jyoti's foreldre var en fattig, men også svært moderne familie i så måte. De feiret hennes fødsel på den samme måte som de ville ha feiret en gutt sin, og de gjorde alt for at hun skulle få seg en utdannelse. Men de er dessverre blant de få. Kvinner har ikke noen plass i India, fortelles det i dokumentaren.

Voldtekt og sexism er en av de viktigste kvinnesakene slik jeg ser det, og i likestillingsdebatter må overgrepstematikken tas med. Skaden ved seksuelle overgrep bagatelliseres ofte, og det er en kjent sak at få anmelder. Også i Norge. "Damned if you do and damned if you don't" poengterte en venninne da vi diskuterte dette nylig. "Hun skulle ikke ha kjempet mot!" eller "Hun kjempet ikke mot!" - begge blir brukt som argumenter. Og vi ser det samme i arbeidslivet: "Hun burde ha leaned in mer" - for å bruke Sandberg's uttrykk - eller "Hun var litt for selvsikker". 

Norge er ikke India - heldigvis - men vi har også våre issues hjemme. Voldtektsstatistikken er skremmende og kvinner opplever også her å gis skylden for overgrep. Dokumentaren India's Daughter burde sees av alle. Det kommende kvinneåret ønsker jeg mer fokus på seksualiserte overgrep både hjemme og ute. Idag tenker jeg spesielt på Jyoti og India's kvinner...