Norges kvinnedilemma



I går hadde min 15 år gamle datter forberedelsesdag til norsktentamen. Temaet var "Smaken av Norge" og en av tekstene elevene fikk utdelt handlet likestilling. Artikkelen handlet om en pappa på trilletur, og hvordan likestillingsnorge har forandret kvinnesynet til mange menn fra konservative kulturer.

Så bra, tenkte jeg, men likestilling? Er vi der?

Jeg benyttet anledningen til å fore min datter med fakta og diskusjoner rundt likestilling i Norge, og fortalte:

  • Om hvordan foreldrepermisjonen har økt over tid og er blant de beste i verden. Mens Amerikanske kvinner kun har 12 uker ubetalt permisjon, har norske foreldre hele 60 uker. Er det rart Amerikanske kvinner blir hjemmeværende?
  • Om hvordan fedrekvoten har økt og økt til minimum 14 uker - før sittende Regjering skrudde den ned til 10 uker. Vil gjerne diskutere dette grepet med både Erna, Siv og Monica.
  • Om hvordan norske barnehagepriser er sterkt subsidiert av staten og blant de laveste i verden, og hvordan dette påvirker kvinners yrkesdeltagelse positivt. Fra hun ble født i 2000 til nå har barnehageprisene sunket drastisk, men også i år 2000 var de langt lavere enn det venner i eksempelvis England og USA betaler.
  • Om hvordan kvinners yrkesdeltagelse og fødsler - og ikke oljen - gis æren for Norges velstand. Norske kvinner jobber - nesten like mye som menn og nesten mest i verden. I tillegg føder vi. Dette skaper verdier og gir velstand. 
  • Om hvordan Norge har tatt politiske grep for å fremme likestilling. Fedrekvoten er et middel, men i tillegg ble de største selskapene i Norge i 2003 pålagt et krav om å ha 40% kvinner i styrene. Vi ligger fremst i verden der.  

"Norske kvinner har frihet og respekt" konkluderte min datter. Jeg sa meg enig i det. "Vi er blant de aller beste i verden på mange områder", sa jeg. "Men har en lang vei å gå." Og så fortalte jeg: 

  • Om hvordan norske kvinner gjør dobbelt så mye husarbeid som menn - til tross for at begge er i jobb. 
  • Om hvordan kvinner ofte jobber deltid. Ref punktet over kan man jo spørre seg om hvorfor...
  • Om hvordan kvinner taper lønnsmessig.
  • Om hvordan Norge er en sinke på kvinner i ledelsen. I en relativt fersk undersøkelse havnet Norge på en 50'ende plass når andel kvinnelige ledere ble studert. Land som Jamaica (vinner), Fillipinene, Moldova, USA, Uruguay, Sverige, Australia og Namibia er bedre enn oss. Sjokkerende!
  • Om hvordan andelen kvinner i norske styrer endrer seg hvis man ser på alle selskaper. Vel og merke har ASA'ene et krav om 40% kvinneandel, men det har ikke AS'ene (som det er flest av). Der er kvinneandelen kun 18%
  • Om hvordan det nesten ikke finnes kvinner i norsk toppledelse. I norsk næringsliv er det kun 13% kvinnelige toppledere, og ingen av de største norske selskapene har en kvinnelig sjef. I følge Administrerende Direktør i Econa er sannsynligheten for at dette er tilfeldig kun 0,00000000000000009 %.
  • Om hvordan ingen kvinner ble ansatt når toppledere nylig skulle rekrutteres til noen av Norges største selskaper. Statoil, Telenor og Yara hentet alle inn menn når ny toppsjef skulle ansettes. Og det er flere som dem. Mange flere!
  • Om hvordan menn helst vil jobbe for menn. Ved helt like kvalifikasjoner og lik atferd blir menn både vurdert som dyktigere og blir bedre likt enn kvinner.

Jeg satt med en bismak i munnen mens jeg snakket nesten uten stopp. Burde hun egentlig få denne informasjonen? Kunne hun ikke få fortsette å leve i den tro at kjønn ikke betyr noe? Tross alt har hun vokst opp med en karrieremamma som har startet egne selskap og markert seg globalt som ung leder. Hun har vært med på møter og konferanser, lest om mamma i avisene (på godt og vondt) og møtt flere av de lederne hun leser om på skolen idag. Aldri har hun sett noe som bekreftet det jeg fortalte henne om, og aldri har jeg fortalt henne om mine andre erfaringer som leder. De negative erfaringene som skyldes nettopp det at jeg er kvinne!

I mange år nektet jeg å snakke om kjønn. "Hvis jeg aksepterer at kjønnet mitt er et hinder, aksepterer jeg glasstaket. Men hvis jeg ignorerer det og ikke aksepterer at det er der, så er det ikke der," var resonnementet mitt.

Jeg har endret mening. Glasstaket er der, det må frem i lyset og det må knuses!

Dessverre er situasjonen slik at min datter må jobbe hardere enn guttene for å nå toppen. Hun må være faglig dyktigere og smidigere. Hun vil møte hersketeknikker menn aldri møter på. Hun vil bli vurdert som mindre kompetent selv om hun har eksakt samme kvalifikasjoner som en gutt. Hun vil bli dårligere likt som leder enn en mann som oppfører seg likt.

I alle fall er det fortsatt slik i 2015, og World Economic Forum sin Gender Gap Calculator sier at vi ikke oppnår likestilling i Norge før hun er 133 år gammel basert på nåværende utvikling. Kanskje barnebarnet hennes får oppleve likestilling i Norge?

Idag preges nyhetsbildet av Telenorskandalen. Til tross for at selskapet var bedt om å finne en kvinnelig sjef, fant de ikke en som var god nok. I følge tidligere Styreleder Svein Aaser var det kvinner med i sluttrunden, men idag sprakk nyheten om at ingen kvinner ble kalt inn til intervju.

I en Twitter debatt tidligere i år med en av topplederne i Norge om deres rekruttering av ny styreleder i Gyldendal ba jeg han om å "ta på seg nye briller". Hans argument i ansettelsesprosessen var det samme som går igjen i alle sakene: Vi lette etter kvinner men fant ikke nok kvalifiserte kandidater og måtte velge den beste lederen. Tilfeldigvis var personen (igjen) en mann. Inntil mennene i norsk ledelse og headhunter selskaper tar på seg nye briller og dropper å lete etter et speilbilde av seg selv, vil kvinneandelen i norsk ledelse fortsette å være sjokkerende lav. Og inntil vi når likestilling i norsk toppledelse vil bildet av mannens lederegenskaper og lederstil blir regnet som den riktige. Det er en catch 22 situasjon.

Elisabeth Grieg uttalte at "De største selskapene i norsk næringsliv har fortsatt i 2015 en ledelse like variert og sammensatt som en britisk herreklubb på 1900-tallet". Når norske jenter og kvinner idag ser oppover i selskapene er bildet både ensformig og ensfarget: Hvite middelaldrende dresskledde menn. Hva gjør dette med rekruttering? Hva gjør dette med mangfold? Hva gjør dette med vekstmuligheter?

Kat Cole, en god venninne fra Young Global Leader (YGL) nettverket, er CEO i et amerikansk multi-billion-dollar selskap. Hun har hatt en utradisjonell vei til toppen, og er spesielt bevist på å inspirere og hjelpe unge kvinner oppover. Da en gruppe av YGLs møttes i New York for noen måneder siden, hadde hun som vanlig med seg ett slep av unge kvinner i high school og college alder. Ved å ta med seg lovende jenter og kvinner på jobb, i møter og på nettverkstreff eksponerer hun dem for businesslivet og spennende mennesker, og gjør dem trygge på slike situasjoner tidlig. Den dagen de selv skal fungere som ledere eller styremedlemmer har de allerede sett hvordan det (kan) fungere. Fantastisk! 

Hvis alle hadde gjort som Kat, er jeg sikker på at vi sett en rask endring i andelen kvinner i ledelse. Og vi hadde ikke trengt å vente i 118 år på likestilling!



 

hits