Vil du ha et Eurobonus sølvkort?



Reiser du en del med SAS / Star Alliance, og har lyst på et sølvkort? Da kan du få et av meg :)

Oppdaget akkurat at jeg har et sølvkort til overs som jeg kan gi bort til hvem jeg vil, men jeg må overføre det innen 1. juni. Trenger du et? Det varer i et år, og gir noen fordeler:

  • Tilgang på fast track sommer og jul (for deg + en gjest eller familien)
  • Tilgang på lounge sommer og jul (for deg + en gjest eller familien)
  • En ekstra baggasje på SAS og Wideroe
  • Business Class check-in

Og litt mer du kan lese om her

Hvis du tenker at litt høyere SAS status betyr noe for deg, så send meg en melding (DM) via min Facebook side og fortell hvorfor du kunne hatt bruk for kortet. Husk å inkluder ditt Eurobonus nummer slik at jeg kan registrere kortet på deg i tide. Hvis du ikke er medlem i Eurobonus enda, kan du bli det her

Dette innlegget er IKKE sponset av SAS eller noen andre :)

 

Hun har reddet over 200.000 babyer

BUfve-ijqaS


"Lukk øynene dine, og hold en hand åpen foran deg. Forestill deg hva som kan ligge i håndflaten. Et eple? En lommebok? Eller kanskje et liv?"

Slik åpnet Jane Chen sin TED Talk i 2009. Hun var student ved Stanford University, og i en design klasse på skolen ble hun utfordret til å designe et produkt som kunne redde liv i de fattigste deler av verden til brøkdelen av prisen av moderne utstyr. Dette ble starten på en reise som så langt har reddet over 200.000 babyer.

Jane Chen er en av mine gode venninner, og en av mine heltinner. I en serie bloggposter fremover vil jeg skrive om #powerwomen som endrer verden! Kvinner som våger, tørr og gjør en forskjell. Jane er en av disse. En dame som viser vei for oss alle, og som inspirerer meg hver dag. En dame som fikk en utfordring større enn de fleste av oss ville ha turt å ta lenger enn til en tankeprosess, men som har dedikert livet sitt til å redde fortidligfødte barn i de fattigste deler av verden.

Hvert år fødes det over 15 millioner premature babyer, og over 1/3 av disse ser sitt første lys i India. Ofte er de født hjemme med nærmeste sykehus timevis unna, og hvis sykehusene er så heldige at de har moderne kuvøser på plass, står de ofte tomme. Delvis på grunn av mangel på kompetanse, og delvis fordi strøm ikke kan tas som en selvfølge. Prisen på moderne kuvøser er også utenfor rekkevidde for de aller fleste sykehus. $20K per kuvøse gjør dette til et produkt kun de rikeste har tilgang på.

Den største utfordringen til fortidligfødte barn er å regulere kroppstemperaturen. Kuvøsene gjør dette på en god måte, men i mangel av disse legges babyer ofte under varmelamper, lyspærer eller nær brødristere og andre elektriske aparater som kan holde barnet varmt. Temperaturen er verken stabil eller garantert - et strømbrudd kan skje når som helst - og historier om fortidligfødte babyer som regelrett dør av brannskader er ikke uvanlig.



Dette var virkeligheten Jane og teamet møtte da de tok oppgaven fra Stanford med seg ut i den virkelige verden. Hvordan kunne hun utvikle en kuvøse som kostet 1% av det en moderne kuvøse koster, som ikke er avhengig av elektrisitet og som kan brukes av alle? Hun endte opp med å bo i India i fire år. Skal man virkelig forstå og designe et produkt som funker gitt forutsetningene, må man være på plass kontinuerlig, var Jane sin filosofi. Hun observerte, designet, testet, redesignet, utviklet, testet og redesignet - igjen og igjen.

Løsningen ble Embrace - en liten blå sovepose som er langt mer avansert enn den ser ut. I ryggen ligger en high tech matte som kan tas ut og varmes kjapt med varmt vann. Vokselementet inne i matten smelter, og holder en konstant temperatur på 37 grader over opp til seks timer i strekk som gir babyen kontinuerlig riktig temperatur. Elektrisitet er unødvendig, den kan brukes av alle og prisen per Embrace kuvøse er på $20, altså en tusendedel av en moderne kuvøse!



Tidligere i år studerte Jane og jeg ved Harvard sammen. Vi tok et executive program i internasjonal ledelse organisert for Young Global Leaders (YGL) av World Economic Forum. Rundt 70 YGLs fra hele verden var samlet i Boston for dette programmet, og etter at Jane avsluttet en presentasjon om arbeidet sitt reiste en av våre Indiske delegater seg opp og fortalte om hvordan hennes sønn fire år tidligere ble reddet av Embrace. Han var født to måneder for tidlig på landsbygda i India, og uten Embrace hadde ikke gutten hennes overlevd. Serednipity! 



Jeg har kjent Jane gjennom mange år og fått følge med på utviklingen av produkter og selskapet. Det er noe med mennesker som brenner. De gløder så sterkt at det smitter over på alle rundt. De er ledestjerner som lyser opp veien foran seg. Jane er en powerlady som er godt på vei mot målet sitt om å redde en million babyer. For å sørge for at enda flere kan få tilgang på Embrace, har hun nå lansert Lotus Baby - en serie babyprodukter utviklet for vestlige markeder med samme high tech temperaturregulerende egenskaper som Embrace Kuvøsen. Selve kjernen i Lotus Baby modellen er at hvert solgte produkt sponser en Embrace kuvøse til distribusjon i utviklingsland. La oss få disse produktene til Norge og være med på å redde liv! 

Se denne videoen og hør Jane fortelle om reisen med sine egne ord. Dette er en #Powerdame!

1c5yVnDsUF4


 

Derfor var LinkedIn et smart kjøp

"Wow - this shall be interesting" (Adiba Barney, CEO SV Forum)

"Tech's Gang of Four is now Apple, Google, Facebook, ...and Microsoft. Could be 5 with Amazon. Amazing that Microsoft became relevant again" (Vivek Wadhwa, Vice President og Innovation @Singularity University)

"It will be considered a steal three years from now, very smart move" (Christian Lanng, gründer av Tradeshift)

"Microsoft buys LinkedIn for $26B. Which makes me think, what's up Apple?" (Michael Tchong, professor & trendanalytiker)

"LinkedIn will be the first Microsoft product I use in a decade. Smart move to bring new types of audiences" (Martin Varsavsky, Professor @Colombia, gründer av Fon og Prelude, investor)

Dette er noen av de mange kommentarene venner postet i går etter at Microsoft's oppkjøp av LinkedIn ble kjent. Kjøpssummen på 217 milliarder kroner - cash (og det alene er verdt å merke seg) - er betydelig og gjør dette til Microsoft's største oppkjøp noen sinne, for ikke å snakke om en av de aller største oppkjøpene i tech generelt. Dyrt? Ja, summen er svimlende og tilbudet på $196 per aksje er 50% høyere enn dagens aksjekurs, men sammenlignet med LinkedIn's aksjekurs på $270 tidlig i 2015, er ikke dette spesielt dyrt. Som Christian Lanng sier: "Dette vil bli sett på som et kupp om noen få år".

Kanskje burde man ha sett dette komme. Jeg gjorde ikke det, og tydeligvis var jeg ikke alene. Rykter om at Microsoft snuste på Salesforce hadde pågått en stund, men - boom - så ble LinkedIn en del av Microsoftfamilien, og med det ble de mektige ble enda mektigere. Og det er også ganske skummelt. Den makten Microsoft nå har skaffet seg over det profesjonelle markedet er enorm, og ikke en gang George Orwell kunne ha forestilt seg dette Big Brother øyeblikket. Med LinkedIn's 430++ millioner profesjonelle brukere med fulle profiler, etablerte nettverk, søkehistorikk og enorme mengder data har Microsoft skaffet seg den perfekte plattform for å bygge videre på og distribuere sine businesstjenester og produkter. Et ekteskap som kobler den profesjonelle skyen med det profesjonelle nettverket. Genialt trekk!   




I sin presentasjon om oppkjøpet putter Microsoft selv LinkedIn i kjernen. Det profesjonelle individet er på LinkedIn og kobler seg på alle relevante tjenester derfra. Tettere integrasjon mellom LinkedIn, Office 365 og Skype vil vi nok se snart, for ikke ikke å snakke om LinkedIn's oppkjøpstjenester som tilbyr opplæring (Lynda.com) og nyheter. Og snart ser vi garantert en virtuell assistent som raskt gir deg tilgang på all relevant informasjon om personer du skal treffe. Forestill deg at din virtuelle assistent forteller deg følgende:

"Idag klokken 14 skal du treffe Hans Holmås på Grand Cafe. Dere har flere felles connections, hvorav Maria Larsson, Martin Eriksen og Peter Vestby er de dere begge har hyppigst kontakt med. John spiller golf, er fan av Brann, og kom akkurat tilbake fra en reise til Barcelona. Dere studerte begge på BI. John startet i inneværende stilling i 2012, og har tidligere jobbet i følgende selskaper (....). Dere har ikke hatt møter tidligere. Skal jeg sende dagens presentasjon til John? Vil du se på møtehistorikken din med Maria, Martin og Peter?"

Og i bakgrunnen går analyseverktøy som gjør at Microsoft vet mye, mye mer. Når alle klikkene og søkene dine registreres, når alle personer i ditt nettverk og ditt nettverks nettverk kartlegges, når aktiviteter i Office registreres, når din profesjonelle profil utvikles - og spesielt når alt dette sys sammen i en felles pakke kan man snakke om enorm makt. Makt som kan gjøre ditt liv enklere gjennom bedre brukeropplevelser. Makt som kan gjøre arbeidsgivers jobb enklere fordi tilgang på detaljert informasjon om bevegelser i organisasjonen blir mulig. Makt som gjør at Microsoft kan selge masse masse mer tjenester og produkter. "Social Selling" kaller de det selv. 

Microsoft gjorde et smart trekk!

Hele dekket om dealen er tilgjengelig her.

Microsoft kjøper LinkedIn (og med det eier de oss alle)

Denne så jeg ikke komme! Microsoft kjøper LinkedIn for - hold deg fast - $26.2B, eller nesten 220 milliarder norske kroner. Dette er den første dealen Microsoft's nye CEO Satya Nadella gjør, men i følge han selv har han tenkt på dette lenge:

"What is it that's most needed in todays world? For sure I'm a deep believer in productivity tools and communication tools, because that's what empowers people to be able to be great at their job. But think about taking that and connecting it with a professional network, and really having that entirety of what is your professional life be enhanced. More empowered."

Hva betyr dette for oss forbrukere? I tillegg til å levere de mest brukte programvarene globalt gjennom Office pakken, eier Microsoft nå Skype, Yammer, LinkedIn og Slideshare (gjennom LinkedIn's oppkjøp i 2012) og har med dette nesten alle profesjonelle i sin hule hånd. 

At de vil ta grep for å knytte sammen programvare, nettverk og kommunikasjon er det liten tvil om, og med dette oppkjøpet posisjonerer de seg ekstremt godt. Med LinkedIn får Microsoft tilgang på 433 millioner mennesker som (nesten) alle er ressurssterke og potensielle brukere av deres andre tjenester, men viktigere enn det - de får tilgang på ekstremt verdifull informasjon om alle disse menneskenes karrierer og profesjonelle nettverk, deres søkehistorikk på selskaper/jobber/personer, og om alle nye selskaper som blir registrert. Dette fremstår som et ekstremt smart trekk av Microsoft! 


 

Roboter er de nye vekterne


I Silicon Valley er robotene på plass. De ser ut som R2-D2's, høres ut som space invadors, og kjører rundt på kjøpesentre, parkeringsplasser og i gater i teknologiens mekka. Fremtiden er her, og disse robotene er i ferd med å ta over jobbene til vektere og sikkerhetsvakter. 

På Stanford Shopping Mall i Palo Alto fikk vi vårt første møte med K5, de nye sikkerhetsvaktrobotene utviklet av Knightscope. Det er ikke mange måneder siden vi flyttet fra Silicon Valley, men på de få månedene har mye skjedd. Sommeren 2015 traff vi vektere på vårt lokale kjøpesenter. I mars 2016 treffer vi K5's. For mange av de andre handleglade var disse robotene tydelig allerede en del av den nye hverdagen. For oss og andre som nå møtte våre første roboter utenfor en messehall var de en opplevelse. Robotselfies og Robothugs er visst i ferd med å bli nye ord, men de vandrer ikke rundt for å gi opplevelser til besøkende. Dette er de nye sikkerhetsvaktene.

video:20160314 16

K5's er avanserte maskiner. De ser, lukter, hører og føler, og alt de opplever overføres live til bemannede sentraler og menneskelige vakter i området. K5's kan prosessere både ansikter og bilskilt, og kan eksempelvis i løpet av et kort minutt kjøre hele 200 bilnummer opp mot nasjonale databaser og varsle ved treff. De lukter kjemikalier, hører og varsler om innbrudd, og har kontinuerlig toveis kommunikasjon mellom omverdenen og sentralene. Og dette er nok bare starten på en rekke funksjoner som vil utvikles mer og mer og gjøre K5's til avanserte selvstyrte roboter vi vil treffe på og etterhvert oppleve som like naturlig som mobiltelefonen oppleves idag (det er ikke mange år siden folk så langt etter mennesker som snakket mens de gikk).

Noe av det mest interessante med disse robotene er businessmodellen. K5's selges ikke, de leies ut på timesbase til en pris på omlag 1/3 av timeslønnen til en vanlig vekter og under minstelønnen. For $6.25 i timen kan et kjøpesenter, et industriområde eller et nabolag "ansette" en K5 til å bedre sikkerheten. Selskapet bak sier at disse maskinene ikke skal erstatte vekterne, men det er vel ikke noen tvil om at de kommer til å erstatte mange av de.

Robotenes effekt på fremtidens arbeidsplasser har blitt hyppig diskutert i internasjonal presse den senere tiden, og for få dager siden gikk Obama ut og advarte om at robotene kom til å få en betydelig negativ effekt på jobbtilbudet - spesielt i lavtlønnede yrker. En ny undersøkelse fra Bureau of Labor Statistics deler arbeidsplasser inn i tre inntektskategoerier; Under $20 per time, mellom $20-40 per time, og over $40 per time. Mens de høyest lønnede har en lav sannsynlighet for å bli erstattet av roboter i fremtiden, er sannsynligheten for de to andre gruppene henholdsvis 83% (de lavest lønnede) og 31% (de som tjener mellom $20 og 40 per time). En rapport fra McKinsey (2015) konkluderer med at 45% av jobber kan erstattes av teknologien som allerede er utviklet.



Det er ikke tvil om at arbeidsmarkedet er i enorm endring. Disse endringene vil berøre spesielt dagens ungdommer som i høy grad vil avhenge av dyp teknologiforståelse og ekspertise for å i det hele tatt være kvalifisert for fremtidens jobber, men også mange fra foreldregenerasjonene vil oppleve at de erstattes av roboter og andre automatiserte prosesser. Hvis en robot kan gjøre jobben bedre og billigere enn et menneske, er det ikke tvil om hva kommersielle krefter vil velge. Et viktig spørsmål blir hvor grensene til robotens evner vil ligge.


 





 

Dette er på vei ut av hverdagen

Verden endrer seg raskt. Ekstremt raskt! I går satt jeg og tenkte over hvordan mitt forbruksmønster og mine behov har endret seg i løpet av de siste årene. Her er min liste over ting som har forsvunnet fra, eller er på vei ut av, livet:

  • Papiraviser (fortsatt hyggelig med papir, men så var det alt papiret da.... Nå leses nyheter online. La oss diskutere de betalingsmurene som er der nå. Mediehusene må tjene penger, men å bygge høye borger med betal-for-alt-uansett i stedet for on-demand tror jeg ikke er løsningen generelt sett)
  • TV (vi har ikke TV koblet opp mot kanaler lenger. Hos oss er det Apple TV og view-on-demand som gjelder)
  • Kontorpult (med kontoret i vesken jobber jeg der jeg vil - og 24/7)
  • Bøker (bokhyllene er fulle og dekorative - jeg elsker bøker - men det er ikke plass til en eneste bok til. Takk til Kindle og Audible som løser problemet! Hvis noen kan lage en bra bytteordning for bøker på papir er jeg med)
  • CD'er (det er lenge siden vi kastet de ut. Nå er tusenvis av CD'er kategorisert i mapper og befinner seg på hytten, som også er den eneste plassen vi har et normalt stereoanlegg. Hurra for Spotify, Beat og andre musikktjenester)
  • Hustelefon (når hadde vi det sist???)
  • Stasjonære datamaskiner (er det behov for de nå? Ikke for folk flest)
  • Kamera (mobilen har overtatt, men savner kvaliteten fra speilreflekskameraet mitt...)
  • Kino (Apple TV har - dessverre - i all hovedsak overtatt)
  • Minnepinner (er det noen som bruker de idag? Dropbox fikser biffen!)
  • Hard drives (hurra for Dropbox!) 
  • Kjøpesentre (i USA handlet jeg alt på Amazon. Norge krever fortsatt besøk i butikker til en viss grad, men....)
  • Taxi (velger Uber der jeg kan. Igjen litt vanskeligere i Norge - enda)
  • Hoteller (Airbnb er mye hyggeligere)
  • Foto (nå er alt digitalt. For trykk lager jeg fotobøker)
  • Almanakker og kalendere (iPhonen er alt jeg trenger)
  • Post-it lapper (Mac'en har en egen versjon innebygd)
  • Reisebøker (mobilen...) 
  • Ordlister (Google...)
  • Printer (lagre som PDF + Dropbox fikser det meste. Men har en superenkel og billig en for når papir kreves)
  • Vekkerklokker (mobilen)
  • Kart og å spørre om hjelp til å finne frem (Google Maps...)
  • Telefonsamtaler (chat + mail + sosiale medier fikser det meste. Men vil egentlig tilbake til samtalene for alt annet enn kundeservice)
  • Matlaging (i USA fikset diverse apps også dette. Nå er vi tilbake over grytene...)
  • Håndskrift (dessverre....)

Ting som bør forsvinne:

  • Kvitteringer (la meg få de på mail med en gang jeg har handlet - please!)
  • Pass / ID / visum (det må være mulig å digitalisere dette)

Ting jeg vil ha tilbake:

  • Lekser (på papir) som krever foreldres signatur (digitaliseringen har gått for langt. Evt. så er murene for høye. Foreldre har problemer med å følge med på barnas skolearbeid. Dette kan løses digitalt)
  • Håndskrevne brev (fordi ingenting slår dette!)

 Men notatboken min som alltid ligger i vesken min og venter på tanker forsvinner aldri. Man tenker aldri like godt over en skjerm som man gjør over et blankt ark :)

 

 

Sverg troskap til Norge

La ungene gå rundt juletreet med nisselue mens de synger "Glade jul", send alle ungene på julegudstjeneste i kulturarvens ånd, og la oss aldri, aldri aldri akseptere barnebruder i kulturrespektens ånd.

NMRLS7CxX60

"Face the flag.
Put your right hand over your heart,
and pledge."

Slik startet hver morgen for barna mine mens vi bodde i California. I alle klasserom hang det amerikanske flagget sentralt plassert, og før dagen startet ble ungene bedt om å reise seg, se mot flagget, legge høyre hånd over hjertet og sverge troskap til USA: 

"I pledge allegiance to the Flag
of the United States of America,
and to the Republic for which it stands,
one Nation under God,
indivisible,
with liberty and justice for all."

Jeg fikk tårer i øynene og klump i halsen hver gang det var et arrangement der jeg selv fikk være med på dette. Stolt reiste jeg meg opp, la hånden over hjertet og sverget troskap - jeg også. USA var landet vi bodde i i tre år, men det var mer enn det. Det var vårt land. Et land vi følte troskap til.

Byen vår Palo Alto er en multikulturell smeltedigel. På barnas skole var det elever fra over 70 land, og i gymsalen hang flagg som representerte alle disse. Det var rørende å kikke opp og se på alle fargene som minnet oss om den globale verden vi var en del av. Ungenes bakgrunner ble feiret med International Days, og det var rom for både ulikt innhold i nistepakken og ulike interesser. Min eldste gutt ble fan av seaweed snacks og mente at vi måtte sørge for at han fikk det med til snacktime, og yngstemann ble fostret opp på Indisk curry som han delte med bestekompisen.


Ungene gled inn i det amerikanske systemet raskt. De snakket omtrent ikke et ord engelsk da vi flyttet bort, men etter noen måneder lekte de på sitt nye andre morsmål med hverandre hjemme. Å få norsk morsmålsundervisning på skolen var det ikke snakk om - det fikk vi foreldre selv fikse hjemme om vi var opptatt av det - men store ressurser ble satt inn for å lære alle de nyinnflyttede flytende engelsk. Og det var ikke få som var i samme situasjon som oss i denne byen som kontinuerlig tok imot borgere fra hele verden. 



Takhøyden var stor, men - make no mistake - vi bodde i USA og fulgte det amerikanske systemet. I USA feirer man med stolthet det fantastiske landet man er en del av, og i fravær av en nasjonal religion er "religionen" på mange måter nettopp - USA! Vi sverget troskap, heiste det amerikanske flagget, sanket gresskar, og feiret både Thanksgiving og 4th of July med stor stolthet, og i vinduskarmen hjemme stod det norske og det amerikanske flagget side om side og minnet oss om våre to land.

Hvorfor skal vi fjerne det tradisjonelle norske i Norge og gå på akkord med egen kultur og nasjonale lover for å være åpne for andre?

Hvorfor skal ikke ungene kunne gå rundt juletreet og ha på seg nisselue uten at foreldre må gi tillatelse? Hvorfor skal ikke ungene synge "Det lyser i stille grender" og "Glade jul"? Hvorfor skal vi ikke ha skolegudstjenester for alle før jul og påske? Jeg er ikke kristen, men så lenge den kristne kulturarven er forankret i Grunnloven så ser jeg dette som helt naturlig (så får man heller diskutere innholdet i gudstjenestene). Det er en del av vår norske kultur og vår arv. La oss være stolte av det!

Hvorfor skal vi unnskylde uakseptabel atferd og bortforklare det med "annen kultur"? Vi må aldri, aldri, aldri akseptere barnebruder og omskjæring i Norge. Å akseptere det uakseptable er ikke løsningen.

Etter tre år i USA føler barna mine seg like amerikanske som de føler seg norske. Jeg tror det skyldes noen veldig enkle grep:

Fokus på stolthet av USA. Felleskapet i å sverge troskap. Fokuset i skolene på å lære engelsk språk, amerikansk historie og amerikansk kultur.

Det var respekt for alles unike bakgrunner og ulikhetene ble feiret, men i USA var vi i all hovedsak amerikanere. Nordmenn fikk vi være hjemme hos oss selv. 

Gubbetak og andre gullkorn

Det ble mye debatt og kommentarer rundt både Stavrum og mitt blogginnlegg om Telenor, kvinner i ledelse og likestilling tidligere idag. Noen gullkorn fra dagen:

De som skapte bobler:

  • Mannen min påstår at det ikke finnes noe "Glasstak" i Norge. Han sier det finnes et "Gubbetak, bestående av halvfete 55-åringer som hegner om sin egen makt mer enn å ivareta det ansvaret eierne og styret har gitt dem". 
  • Hvorfor skal bare kvinner jobbe for kvinners rettigheter og problemer, og menn bare for mennenes? Dette er jo urettferdigheter som påvirker oss alle.
  • Jeg ser frem til den dagen man begynner å se etter kompetanse - ikke slips

Og de som skapte gulp:

  • Kvinner slitter med sine store følelser. Du ser jo til og med kvinlige fengsels betjenter blir forelsket i fanger, selv om dette er nr 1 NEI, og hjelper dem med å rømme. I norge også.
  • Ingen som bryr seg om rosabloggen din.
  • Slutt å syt. Vær en kvinne som du ble skapt. Dritt lei det her.



Norges kvinnedilemma



I går hadde min 15 år gamle datter forberedelsesdag til norsktentamen. Temaet var "Smaken av Norge" og en av tekstene elevene fikk utdelt handlet likestilling. Artikkelen handlet om en pappa på trilletur, og hvordan likestillingsnorge har forandret kvinnesynet til mange menn fra konservative kulturer.

Så bra, tenkte jeg, men likestilling? Er vi der?

Jeg benyttet anledningen til å fore min datter med fakta og diskusjoner rundt likestilling i Norge, og fortalte:

  • Om hvordan foreldrepermisjonen har økt over tid og er blant de beste i verden. Mens Amerikanske kvinner kun har 12 uker ubetalt permisjon, har norske foreldre hele 60 uker. Er det rart Amerikanske kvinner blir hjemmeværende?
  • Om hvordan fedrekvoten har økt og økt til minimum 14 uker - før sittende Regjering skrudde den ned til 10 uker. Vil gjerne diskutere dette grepet med både Erna, Siv og Monica.
  • Om hvordan norske barnehagepriser er sterkt subsidiert av staten og blant de laveste i verden, og hvordan dette påvirker kvinners yrkesdeltagelse positivt. Fra hun ble født i 2000 til nå har barnehageprisene sunket drastisk, men også i år 2000 var de langt lavere enn det venner i eksempelvis England og USA betaler.
  • Om hvordan kvinners yrkesdeltagelse og fødsler - og ikke oljen - gis æren for Norges velstand. Norske kvinner jobber - nesten like mye som menn og nesten mest i verden. I tillegg føder vi. Dette skaper verdier og gir velstand. 
  • Om hvordan Norge har tatt politiske grep for å fremme likestilling. Fedrekvoten er et middel, men i tillegg ble de største selskapene i Norge i 2003 pålagt et krav om å ha 40% kvinner i styrene. Vi ligger fremst i verden der.  

"Norske kvinner har frihet og respekt" konkluderte min datter. Jeg sa meg enig i det. "Vi er blant de aller beste i verden på mange områder", sa jeg. "Men har en lang vei å gå." Og så fortalte jeg: 

  • Om hvordan norske kvinner gjør dobbelt så mye husarbeid som menn - til tross for at begge er i jobb. 
  • Om hvordan kvinner ofte jobber deltid. Ref punktet over kan man jo spørre seg om hvorfor...
  • Om hvordan kvinner taper lønnsmessig.
  • Om hvordan Norge er en sinke på kvinner i ledelsen. I en relativt fersk undersøkelse havnet Norge på en 50'ende plass når andel kvinnelige ledere ble studert. Land som Jamaica (vinner), Fillipinene, Moldova, USA, Uruguay, Sverige, Australia og Namibia er bedre enn oss. Sjokkerende!
  • Om hvordan andelen kvinner i norske styrer endrer seg hvis man ser på alle selskaper. Vel og merke har ASA'ene et krav om 40% kvinneandel, men det har ikke AS'ene (som det er flest av). Der er kvinneandelen kun 18%
  • Om hvordan det nesten ikke finnes kvinner i norsk toppledelse. I norsk næringsliv er det kun 13% kvinnelige toppledere, og ingen av de største norske selskapene har en kvinnelig sjef. I følge Administrerende Direktør i Econa er sannsynligheten for at dette er tilfeldig kun 0,00000000000000009 %.
  • Om hvordan ingen kvinner ble ansatt når toppledere nylig skulle rekrutteres til noen av Norges største selskaper. Statoil, Telenor og Yara hentet alle inn menn når ny toppsjef skulle ansettes. Og det er flere som dem. Mange flere!
  • Om hvordan menn helst vil jobbe for menn. Ved helt like kvalifikasjoner og lik atferd blir menn både vurdert som dyktigere og blir bedre likt enn kvinner.

Jeg satt med en bismak i munnen mens jeg snakket nesten uten stopp. Burde hun egentlig få denne informasjonen? Kunne hun ikke få fortsette å leve i den tro at kjønn ikke betyr noe? Tross alt har hun vokst opp med en karrieremamma som har startet egne selskap og markert seg globalt som ung leder. Hun har vært med på møter og konferanser, lest om mamma i avisene (på godt og vondt) og møtt flere av de lederne hun leser om på skolen idag. Aldri har hun sett noe som bekreftet det jeg fortalte henne om, og aldri har jeg fortalt henne om mine andre erfaringer som leder. De negative erfaringene som skyldes nettopp det at jeg er kvinne!

I mange år nektet jeg å snakke om kjønn. "Hvis jeg aksepterer at kjønnet mitt er et hinder, aksepterer jeg glasstaket. Men hvis jeg ignorerer det og ikke aksepterer at det er der, så er det ikke der," var resonnementet mitt.

Jeg har endret mening. Glasstaket er der, det må frem i lyset og det må knuses!

Dessverre er situasjonen slik at min datter må jobbe hardere enn guttene for å nå toppen. Hun må være faglig dyktigere og smidigere. Hun vil møte hersketeknikker menn aldri møter på. Hun vil bli vurdert som mindre kompetent selv om hun har eksakt samme kvalifikasjoner som en gutt. Hun vil bli dårligere likt som leder enn en mann som oppfører seg likt.

I alle fall er det fortsatt slik i 2015, og World Economic Forum sin Gender Gap Calculator sier at vi ikke oppnår likestilling i Norge før hun er 133 år gammel basert på nåværende utvikling. Kanskje barnebarnet hennes får oppleve likestilling i Norge?

Idag preges nyhetsbildet av Telenorskandalen. Til tross for at selskapet var bedt om å finne en kvinnelig sjef, fant de ikke en som var god nok. I følge tidligere Styreleder Svein Aaser var det kvinner med i sluttrunden, men idag sprakk nyheten om at ingen kvinner ble kalt inn til intervju.

I en Twitter debatt tidligere i år med en av topplederne i Norge om deres rekruttering av ny styreleder i Gyldendal ba jeg han om å "ta på seg nye briller". Hans argument i ansettelsesprosessen var det samme som går igjen i alle sakene: Vi lette etter kvinner men fant ikke nok kvalifiserte kandidater og måtte velge den beste lederen. Tilfeldigvis var personen (igjen) en mann. Inntil mennene i norsk ledelse og headhunter selskaper tar på seg nye briller og dropper å lete etter et speilbilde av seg selv, vil kvinneandelen i norsk ledelse fortsette å være sjokkerende lav. Og inntil vi når likestilling i norsk toppledelse vil bildet av mannens lederegenskaper og lederstil blir regnet som den riktige. Det er en catch 22 situasjon.

Elisabeth Grieg uttalte at "De største selskapene i norsk næringsliv har fortsatt i 2015 en ledelse like variert og sammensatt som en britisk herreklubb på 1900-tallet". Når norske jenter og kvinner idag ser oppover i selskapene er bildet både ensformig og ensfarget: Hvite middelaldrende dresskledde menn. Hva gjør dette med rekruttering? Hva gjør dette med mangfold? Hva gjør dette med vekstmuligheter?

Kat Cole, en god venninne fra Young Global Leader (YGL) nettverket, er CEO i et amerikansk multi-billion-dollar selskap. Hun har hatt en utradisjonell vei til toppen, og er spesielt bevist på å inspirere og hjelpe unge kvinner oppover. Da en gruppe av YGLs møttes i New York for noen måneder siden, hadde hun som vanlig med seg ett slep av unge kvinner i high school og college alder. Ved å ta med seg lovende jenter og kvinner på jobb, i møter og på nettverkstreff eksponerer hun dem for businesslivet og spennende mennesker, og gjør dem trygge på slike situasjoner tidlig. Den dagen de selv skal fungere som ledere eller styremedlemmer har de allerede sett hvordan det (kan) fungere. Fantastisk! 

Hvis alle hadde gjort som Kat, er jeg sikker på at vi sett en rask endring i andelen kvinner i ledelse. Og vi hadde ikke trengt å vente i 118 år på likestilling!



 

Hvorfor skal jeg bruke tid på å drikke kaffe med deg?

Hver dag får jeg minst en - typisk flere - meldinger fra personer som ønsker å invitere meg på kaffe. Å fylle opp 30+ timer i uken med kaffedrikking er superlett. Så lett at jeg ved å si ja enkelt kunne ha titulere meg selv som profesjonell kaffedrikker. Alle ønsker råd og hjelp. Sjelden jeg får en slik kaffeinvitasjon der det er noen form for balanse. Så hvorfor i alle dager skal jeg velge å bruke min dyrebare tid på å drikke kaffe med deg?

Omtrent hver dag spør en håpefull gründer meg om jeg vil ta en kaffe for å høre på en idé og gi feedback. Omtrent hver dag kontakter en person meg for å be om hjelp til å spre et budskap. Omtrent hver dag kommer en mail fra en person som vil ha feedback eller råd om et eller annet. Eller hjelp til noe. Det er mange som ønsker hjelp.... Hjelp til introduksjoner til mennesker i mitt nettverk. Hjelp til å se på en kontrakt. Gjennomgå en businessplan. Etc. Etc. Etc. 

Før sa jeg ja til mye. Nå sier jeg nei til de fleste. Jeg har verken tid eller råd til å bruke massevis av timer på å være snill. Har jeg lyst til å være snill og hjelpe? Ja definitivt! Jeg vet hvor ufattelig mye det betyr for de det gjelder, og det gjør vondt hver gang jeg sier nei. Har jeg mulighet til å være Moder Theresa? Nei! Tiden min er for dyrebar til å kun drikke kaffe og gi råd. Jeg har eget selskap, egne prosjekter og familie og venner som fortjener å se mer av meg enn de har gjort de siste X årene. Å leve av kaffe er - dessverre - ikke mulig!

Hvorfor sier jeg nei til din invitasjon?

1)   Fordi jeg gjentatte ganger har opplevd å bruke tid på mennesker som ikke viser takknemlighet og følger opp. Delvis mye tid, til alt fra gjennomgang av businessplaner, introduksjoner til personer jeg kjenner, råd, ideer og innspill. Jeg har i timesvis sittet og lest og kommentert på planer. Jeg har hatt lange telefonsamtaler. Sendt intromailer og brukt mine nettverk, for etterpå å tenke "hvorfor i alle dager gadd jeg dette her?". Det mest provoserende er når personer får masse hjelp og ikke viser takknemlighet eller følger opp, for så å et år senere be deg om samme typen hjelp igjen. Hvorfor i alle dager skulle jeg gidde det????

2)   Fordi du allerede i mailen viser at du bare vil ha og ikke gi. "Vi skulle så gjerne ha drukket en kaffe med deg for å få dine innspill på noe" sier folk gjerne. Ok, det er jo greit i seg selv det, hvis det hadde fortsatt med en eller annen tanke om hva du kan gi meg. Alle kan gi noe tilbake. Hjelpe mitt selskap med markedsføring, ta en ryddejobb, eller passe barn. Hva som helst egentlig. Hvis en fremmed hadde kontaktet deg helt uten videre og sagt "Jeg trenger litt hjelp til å få vasket bilen min. Har hørt at du er så god til det. Du har jo masse erfaring! Etterpå skal du få en deilig kaffe". Hadde du sagt ja da? 

3)   Fordi kaffeinvitasjon ikke på noen måte er inspirerende. Hvis du forteller en engasjerende historie og deler din visjon med meg. Hvis du forteller meg om problemstilling du vil løse. Hvis du forteller om deg selv og gir meg tro på at jo du - nettopp du - har det som skal til for å klare dette. Da klarer du kanskje å smelte meg og gi meg lyst til å bidra. Gründerskap dreier seg tross alt lang mer om person enn om idé. Verdien i den tiden jeg bruker da er deg. Å bli kjent med deg! Er du ung og lovende, en person jeg ser for meg kan bli en venn, en idealist som trenger backing - så er det stor sjanse for at jeg virkelig har lyst til å drikke kaffe med deg. Hvis du senere viser at du feiler på punkt 1) har jeg kastet bort min tid. 

Kaffeinvitasjoner fra fremmede som ønsker å drikke kaffe er en gjenganger for mange med meg. Og dette er noe vi snakker om. Hvis du ønsker positivt svar og hjelp må du legge en strategi som gjør at vi får lyst til å hjelpe. Du må følge opp og vise takknemlighet, og gjøre det du kan for å skape win-win. Spør hva du kan hjelpe med. Tilby opsjoner i selskapet (gitt at det er oppstartshjelp). Holdt meg oppdatert på reisen fremover. Bruker jeg gratis av min dyrebare tid på deg, tid jeg kunne ha fakturert mange tusen på til andre, forventer jeg at du gjengjelder dette med det du kan tilby. Det er ikke vanskeligere enn det! 

Det er ikke mer enn noen få uker siden jeg koblet en norsk gründer med en toppleder internasjonalt. Mens topplederen svarte på intromailen umiddelbart måtte jeg purre den norske gründeren, og jeg har enda ikke fått noen oppfølging fra vedkommende. Jeg kan selvsagt snakke med min toppledervenn for å få en rapport, men det burde være unødvendig. Følg opp!

Hver gang jeg opplever slikt tenker jeg meg ytterligere om - igjen og igjen og igjen - før jeg kobler en person med noen i mitt nettverk. Hvis jeg introduserer deg til personer jeg anser som personlige venner - som i dette tilfellet - er det mindre skadelig for meg når uprofesjonalitet og manglende oppfølging skjer fordi vedkommende allerede kjenner meg godt og har varig tillit. Hvis jeg introduserer deg til forretningsforbindelser og du opptrer uproft, kan det smitte over på meg. Dette er jeg ekstremt var på. Jeg introduserer derfor kun til høyprofilerte forretningsforbindelser hvis jeg gjennom erfaring vet at du leverer, og jeg selv ser at det kan ha verdi for vedkommende.

Jeg har selv mange ganger invitert meg selv på kaffe. Senest denne uken. I tidlig fase av min karriere hadde jeg lite å tilby, men jeg hadde en spennende bakgrunn, en glød og et engasjement som folk tente på. Jeg formidlet visjonen, og folk kjøpte den. Min entusiasme smittet over! For mange var dette nok. Jeg ble en vitaminpille i deres corporate liv. Som hovedregel var jeg flink til å følge opp -  jeg sendte oppfølgingsmailer og takket, noen fikk blomster levert på døren, og andre spanderte jeg lunch eller middag på ved en senere anledning. Flere av de som hjalp meg i tidlig fase har senere introdusert mennesker de ber meg om å hjelpe eller bedt om min deltagelse på en event. Selvsagt sier jeg ja da!

Men også jeg har gått i noen fallgruver der jeg har fått av personers tid og ikke gitt tilbake. Møter som kunne ha blitt til relasjoner ble ikke det. Jeg ergrer meg fortsatt virkelig over at jeg ved noen anledninger ikke satte av tid til å følge opp på en god måte. Heldigvis har ikke det skjedd ofte, og resultatet er at jeg har et solid nettverk av mennesker rundt meg.

Noen råd til deg som ønsker hjelp:

  • Inspirer! Hvis det i det hele tatt skal være noen sjanse for at jeg bruker av min tid må jeg føle at jeg har lyst til å gjøre det. Du må tenne min indre motivasjon. Enten er det produktet/tjenesten som gjør det. Eller visjonen. Eller rett og slett du!
  • Skap en win-win! Jeg har full forståelse for at ressurser er knappe, men win-win kan skapes på mange måter. Som påpekt over så er det av og til kun det å hjelpe deg som er min win. Spesielt hvis det gjelder idealistiske initiativer.
  • Følg opp! Vis takknemlighet og hold meg informert. Hvis jeg introduserer deg til noen, så vil jeg gjerne vite hvordan møtet eller telefonsamtalen gikk. Hold meg personlig (ikke på massemailer) informert om utviklingen - på godt og vondt.
  • Vær profesjonell! Sørg for å opptre profesjonelt ovenfor personer jeg introduserer til. Og - igjen - følg opp, både meg og vedkommende! 


Og helt til slutt - til gamle venner og bekjente som jeg har sett så alt for sjelden de siste årene - denne posten gjelder definitivt ikke dere. Inviter meg på kaffe, eller aller helst et glass med vin eller bobler, og jeg er med! Vennskap er den perfekte definisjonen på win-win :)

 
(Dette innlegget ble først publisert på min private blogg Silje Mener)

hits